114. Yppersteprestelig og prestelig tjeneste

Der oppstår en annen prest etter Melkisedeks vis, som ikke er blitt det ifølge et kjødelig buds lov, men ifølge et uforgjængelig livs kraft; for han får det vitnesbyrd: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis, Hebr. 7, 15—17.

Denne Melkisedek var konge i Salem, den høyeste Guds prest. Når hans navn utlegges, er han rettferds konge, men der nest også Salems konge, det er freds konge.

Melkisedek fremsto en gang i historien; før møtet med Abraham er han ikke nevnt, ei heller senere. Han blir derfor uten dagers begynnelse eller livs ende, men er gjort lik med Guds Sønn — han blir prest for alltid.

Men se hvor stor han er, denne hvem patriarken Abraham ga tiende. De av Levi barn som mottar prestedømmet har et bud om å ta tiende etter loven av folket, skjønt disse er kommet av Abrahams lend; så har denne, som ikke regner sin ætt fra dem tatt tiende av Abraham og velsignet ham som hadde løftene. Men uten all motsigelse er det den ringere som velsignes av den høyere.

Ved Abraham er endog Levi, som tar tiende, blitt lagt i tiende; for Levi var ennå i sin fars lend, den gang Melkisedek møtte Abraham.

Nå har vi fått en yppersteprest som nevnes etter Melkisedeks vis og ikke etter Arons vis. Men skjer det en forandring av prestedømmet, da skjer der nødvendigvis en forandring av loven. Og skjer det omskiftelse av ypperstepresten, da skjer det nødvendigvis også en omskiftelse av prestene. Prestene skulle etter loven velges av Levi stamme; men nå er vår yppersteprest utvalgt etter Melkisedek — en person, som ikke var i slekt med Abraham, og som sto langt høyere enn Abraham og hans avkom etter kjødet.

Vår yppersteprest Jesus Kristus levde sitt liv her på jorden i et legeme, som stammet fra Abraham. Men han var av Juda stamme — som ikke var tildelt noe presteembete. Etter kjødet måtte Jesus gi tiende til Levi; for han var født under loven; og som Abrahams ætling var han sammen med Abraham delaktig i Melkisedeks velsignelse.

Vi ser, at Jesus etter kjødet kan ikke gagne oss mer enn et annet menneske, som nedstammer fra Abraham. Derfor sier Paulus: Om vi har kjent Kristus etter kjødet, så kjenner vi ham nå ikke mer således.

Melkisedek velsignet ham som hadde løftene, v. 6. Abraham hadde løftene. I disse løfter finner vi Jesus Kristus; men vi finner ham aldri i Abraham etter kjødet. Derfor sier Jesus: Før Abraham er jeg. Gud lovte sin sønn gjennom Abraham; men ingen kan lover bort noe uten å ha hva man lover. Altså var Jesus før Abraham.

Moseloven kom til for at synden skulle bli kjent og for overtredelsenes skyld. Prestedømmet etter loven var derfor et prestedømme i forbindelse med synd — overtredelser.

Men nå har Jesus Kristus fått en så meget bedre prestetjeneste, som det og er en bedre pakt han er mellommann for, da den er grunnlagt på bedre løfter, Hebr. 8, 6.

Når nå prestedømmet i den gamle pakt var beregnet på overtredelser, gjørlige synder, og Jesus Kristus hadde fått en bedre prestetjeneste og en bedre pakt å være tjener for, så slutter vi herav, at han ikke er yppersteprest for folk som gjør synd; for er han det, da er han jo yppersteprest etter et kjødelig buds lov. Men nå er han blitt yppersteprest ifølge et uforgjengelig livs kraft, Hebr. 7, 16.

Vi ser herav, at når Jesus Kristus betjener oss, så gjør han det ifølge et uforgjengelig livs kraft. Denne uforgjengelige livs kraft omskaper oss til et Guds menneske, idet den tærer og tilintetgjør min vilje etter kjødet, så det forgjengelige blir oppslukt av livet.

For syndere er Jesus blitt et slaktoffer; men for de troende er han mellommann for en bedre pakt, idet synden i kjødet ved det uforgjengelige livs kraft får sin fordømmelse, Rom. 8, 3. Denne fordømmelse i Guds lys bifalt av meg selv i Jesus Kristus, er den mest fullkomne og fullendte dom over mitt selvliv. Den Mosaiske lov kunne ikke nå innenfor mitt kjøds forheng; men det uforgjengelige livs kraft når innenfor til selve syndens rot, arvesynden.

Den første pakt har jordiske løfter, mens den siste og bedre pakt har himmelske. Forskjellen finner vi i den forskjell, det er mellom Abraham og Melkisedek. Melkisedek er rettferds konge og freds konge. Den siste — og bedre pakt er en rettferds pakt og en freds pakt. Til denne går vi inn ved en mellommann, Jesus Kristus. Mellommannen er ikke bare for en, men for mange. Gud derimot er en. Til ham fører all mellommannstjeneste.

Så er det allikevel for oss bare en Gud, Faderen, av hvem alt er, og vi til ham, og en Herre, Jesus Kristus, ved hvem alt er, og vi ved ham. Dog, den kunnskap er ikke hos alle. 1. Kor. 8, 6 og 7.

Alle ting er av Faderen, og vi til ham; men alle ting er til ved Sønnen, og vi ved ham. Mellommannstjenesten skjer ved Sønnen, men til Faderen, ham til hvem vi i Sønnen formidles. Derfor kan ingen komme til Faderen uten ved Sønnen. Dette er Sønnens yppersteprestelige tjeneste.

Nå ble den første pakt innviet ved blod; derfor er den annen og bedre pakt også innviet ved blod. Den første pakt ble innviet med blodet av kalver og bukker; men den annen pakt med Jesu dyrebare blod.

Derfor heter det: Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd, 1. Joh. 1, 7.

Den renselse her tales om er ikke en renselse fra gjørlige synder; for renselsen foregår på en som vandrer i lyset. Når det ikke er gjørlige synder, da må det være synden i kjødet, den som er nedarvet fra fedrene. Den gudfryktige vil forstå dette; men den ugudelige og synderen forstår intet.

Her kommer vi et skritt lenger enn lovens lys. Livsens lys skinner inn i legemet og dømmer hjertets skjulte tanker og råd. Vi har til enhver tid å gi denne dom medhold, og da vil Kristi blod rense oss fra all synd.

Den renselse som foregår i det indre skjulte vesen ved «vandring i lys» er Kristi mellommannstjeneste eller yppersteprestelige tjeneste.

Nå sier Paulus, at Gud har gjort ham dugelig til å være tjener for en ny pakt, ikke for bokstav, men for ånd; for bokstaven slår i hjel; men Ånden gjør levende, 2. Kor. 3, 2.

Kristus er yppersteprest, da hele Guds verk er fullbrakt i ham; men nå kommer prestene etter ham.

I den gamle pakt var det kun en yppersteprest, men mange prester, likeså i den nye. Men både ypperstepresten og prestene i den gamle pakt døde, fordi de var innsatt ifølge et kjødelig buds lov. I den nye pakt derimot blir yppersteprestetjenesten og prestetjenesten evig, fordi de tjenende selv er blitt levendegjort og gjør sin tjeneste i det uforgjengelige livs kraft. Jesus ofret seg i kraft av en evig ånd. Den tjeneste ånden utførte i ham kalles rettferdighetstjeneste, og den er rik på herlighet, 2. Kor. 3, 8. Så meget som ånden har fått virke i oss til å ville og utrette, så meget kan vi atter betjene andre i den samme ånd. Men åndens tjeneste, som både er en yppersteprestelig og prestelig tjeneste, fører alltid mennesket inn i paktens blod, det blod som renser oss, når vi vandrer i lyset. Men hver den som blir ført inn i den evige pakts blod blir oppreist og satt i det himmelske — Jesus først — dernest vi som elsker ham i uforgjengelighet.

Mine barn! dette skriver jeg til eder, for at I ikke skal synde; og om noen synder, da har vi en talsmann hos faderen, Jesus Kristus, den rettferdige, og han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens, 1. Joh. 2, 1 og 2.

Johannes skriver for at vi ikke skal synde; men om så skulle hende, at noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige. En sådan overveldelse av synd, som her nevnes, bortrenses ikke ved Kristi yppersteprestelige tjeneste; for vedkommende har ikke vandret i lyset, så blodet kunne rense. Jesus må derfor opptre som talsmann, og den rettferdige for Faderen og i kraft av sin lidelse og død, den som også er skjedd for hele verden, få sonet denne synd. Denne tjeneste er ikke en mellommannstjeneste hvorved mennesket nærmer seg Faderen; men en tjeneste der nødvendigvis må utføres for at ikke Faderen skal forkaste vedkommende.

Han er en mellommann for en ny pakt, for at de kalte skal få den evige arv som var lovet, etter at en død har funnet sted til forløsning fra overtredelsene under den første pakt, Hebr. 9, 15. Herav fremgår det tydelig, at man først får del i den evige arv som var lovt — etter at en død har funnet sted til forløsning fra overtredelsene under den første pakt. Eller m.a.o.; man blir først delaktig i løftets arv etter at man har fått tilgivelse for sine synder. De helliges arvedel ligger i lyset, og en ugudelig mann, som kjenner trykket av syndebyrden, er ikke skikket til å motta noen arv i lyset. Derimot får den person arv i lyset som vandrer i lyset.

Idet han sier: en ny, har han dømt den første å være gammel; men det som blir gammelt og foreldes, er nær ved å bli borte, Hebr. 8, 13.

Når vi nå går inn i den nye pakt og de større herligheter, må vi med Gud dømme det første som gammelt og foreldet. For det gamle er forganget og alt er blitt nytt. Men dømmer man det gamle som foreldet for den som ennå lever i det gamle, blir det strid; for han kjenner det gamle som nytt, og det nye for oss eksisterer ikke for ham, skjønt det er overvettes rikt på herlighet. Men over alt herlig ligger et dekke. Over den nye pakts herligheter ligger et dekke av korsets ord og Kristi lidelsessamfunn; dette er årsaken til, at man ikke blir delaktig i de helliges arvedel i lyset; for de fleste er Kristi korses fiender. Så lenge det tales om løfter og herligheter, da jubles det høyt; men så snart det stilles krav til vedkommende menneske om å leve gudelig og viselig og rettferdig i denne verden, da kommer hjertehatet frem. Det er trelldom, sies det; for skulle vedkommende avlegge alle sine urettferdigheter, ville det for ham bli en stor trelldom. Derimot er det frihet å få leve et slurvet liv og nyte en masse løfter. Disse nytes da også kun i innbilningen; for den sjel som har mottatt sin arv i lyset, ransaker hans hjerte og nyrer og finner og beviser, at det hele kun er hulhet og tomhet.

Må da vi ikke la oss avskrekke av det dekke som hviler over herlighetene; men la oss som tro Kristi disipler hver dag ta korset opp og følge etter ham. Rådspør deg ikke med kjød og blod, når du kjenner Guds vilje. Men er du i tvil, da betro deg til de eldre.