113. Stumhet

Mon I virkelig ved eders stumhet taler hva rettferdig er, dømmer hva rett er, I menneskebarn? Salme 58, 1.

Stumhet skjuler et hav av ondskap. Stumhet på møtene er tegn på slapphet. Det er som regel så at den som har minst å si på møtene, har mest å si når det gjelder tomt snakk utenfor møtene. I porten lukker ikke dåren sin munn opp. Dersom du elsker Guds rike, dersom du har alle dine kilder i ham, vår elskede Herre Jesus da si et ord om hva han har gjort for deg og i deg. Vi er hverandres lemmer, og vi har bruk for alle lemmene. Visne og døde lemmer har ingen bruk for. Noen tenker som så, at det er best jeg tier stille, for her er så mange andre til stede som kan si noe av så meget mere verd. Det er feilaktig. Det er ingen til stede, som kan si det du har å si. Kun du kan si det, og unnlater du å si det, da går menigheten glipp av den tjeneste du kunne gi den. Årsaken til megen taushet er hemmelig stolthet. Skal man si noe skal det være så utmerket, hvis ikke foretrekker man taushet. Men kom bort i kjøkkener og stuer, i ganger og på gater, da kan du tro de stumme har fått mæle.

Kvinnene især har ondt for å finne det sømmelige og rette. Enten preker de så meget at selv krigsfolk er nær ved å ta benene fat, eller så er de stumme hele året igjennom. Når de tildekker sitt hode kan de jo be og profetere. I dette har de skriftene på sin side. Kun skal de ikke opptre som lærere, ei heller skal de sitte på møtene og slynge ut en masse spørsmål; for som oftest er det ikke så meget om å gjøre å få disse spørsmål besvart, som det er å få være med og preke meget. Derfor sier skriften, at de skal spørre sine egne menn hjemme. Guds visdom vil avklare alle disse vanskeligheter og til enhver tid tilkjennegi, hva som er sømmelig, både for Gud og mennesker.

Derfor: Åpne din munn og Gud skal fylle den.