112. Jesus alene eller Jeg alene
Ser du en mann, som er vis i sine egne øyne, — det er mer håp for dåren enn for ham, Ord. 26, 12.
Det ligger til mennesket å innbille seg å være noe mer enn det han virkelig er; og hvor han er, er han som regel ikke; men han befinner seg i fantasien på et ganske annet herlig sted, derfor blir det så plagsomt å være hvor han er.
Dette gjelder ikke bare de ugudelige, som oftest er kristne mennesker dåret av det samme. Det er så altfor lite å tale til et enkelt menneske om Gud; man må ha et stort lokale og en masse mennesker; for i fantasien drømmer man om store vekkelser og man synes å se seg selv som en Billy Sunday foran tusener av mennesker. Slike drømmere blir aldri noe Guds redskap. Om de menn Herren har brukt i verden fortalte deg sin livs skjebne, så skulle du se, at de omtrent var kjemisk rene for drømmerier. Det er de mest fattige i ånden Gud kan bruke, sådanne som er hvor de er, og neppe anser seg dugelige til å utføre de ringeste tjenester. Dersom du tviler på dette, så les om Moses og Jeremias. Judas taler om noen som går i drømme, gjør kjødet urent, ringakter herredømme, spotter høye makter, Jud. 8.
I sine drømmer svever de så høyt, at endog herredømme og høye makter ligger for dem så lavt, at det kun er spott verd.
Vi har fullt opp av predikanter, som i fantasien svever meget høyt. De forstår seg på alt mellom himmel og hav. Derfor kaster de også — om ikke direkte, så dog indirekte en glorie over sin egen person, så man etter prediken ser predikanten som malt for øynene. Kristus kan man neppe øyne. Der ropes: Jesus alene; men når man skal se seg om finner man som oftest ingen annen enn predikanten alene.
Religiøse blader glir ut i samme spor. Jeg trodde et kristelig blad var bestemt til å oppbygge, nedbryte og utøve Guds gjerning og vilje. Men nå er man så opptatt med seg «selv alene» i stedet for som de sier med munnen «Jesus alene», at tusener av mennesker skal lese om deres mange reiser hit og dit! Nylig skrev et blads redaktør om, at hans bestefar var en av Eidsvollsmennene i 1814. Jeg trodde at folk som sier seg å ha med «Jesus alene» å gjøre var såpass frelst, at de ikke hang ved slektregistre, som de jødiske fablere. Hva frelse og oppbyggelse er det i å høre om våre besteforeldres bedrifter? Hadde denne bestefar vært en alminnelig arbeidsmann, var han neppe blitt nevnt med et ord, selv om han hadde vært gudfryktig og kunne ha vært verd mange ord.
Predikantene i vårt land trenger øyensalve, så de kan se. Dårskapen løper avgårde med dem. Verdslig glans er attråverdig; bestefarens glans skal lyse over sønnesønn eller dattersønn. Verdslig glans må man ha, selv om det skal letes etter den langt ned i slektregistret. Er dette frihet? Mon det ikke er den gamle jødetrelldom opp igjen?
