111. Utenfor leiren

La oss derfor gå ut til ham utenfor leiren, Hebr. 13, 13. Moseloven påbød, at man skulle sende enhver spedalsk, enhver som har flod og enhver som er uren ved lik ut av leiren, 4. Mos. 5, 2.

Både mann og kvinne skulle I sende ut; utenfor leiren skulle I sende dem, for at de ikke skulle gjøre deres leir, i hvis midte jeg bor, urene, v. 3.

Når nå Gud bor midt i leiren, hvorledes kan det da sies til oss at vi skal gå til ham utenfor leiren, bærende hans vanære? Innen leiren skulle alle være rene; men utenfor leiren var de spedalske; de som hadde flod og var urene ved lik. Skal vi nå gjøre oss urene som de oven nevnte for å komme til ham utenfor leiren? Nei jeg tror det ikke. Vi behøver ikke å gjøre oss urene; for et sterkere lys vil fortelle oss, at vi alltid har vært urene i Guds lys, selv da vi gikk for å være rene og anså oss selv som rene innenfor leiren. Innenfor leiren krever Gud ikke større renhet av oss, enn hva som kan forventes av et naturmenneske, som gjør sitt beste for å holde loven.

Når Guds Ånd tar bolig i hjertet, vil man ved å stille seg i dens lys få se sin egen urenhet i kjødet. Man vil få øye på den syndens lov i lemmene for hvis skyld det var umulig for mennesket å oppfylle lovens krav. I dette Guds rene lys blir man uren og anser seg ikke selv for bedre enn den som er spedalsk eller som en som har flod eller har rørt ved lik. Man ser og føler seg så elendig i dette skarpe Herrens lys, at man med glede går til ham utenfor leiren. De som ennå befinner seg innenfor leiren, anser seg selv og hverandre for langt renere og bedre enn den mann, som i Guds lys begynner å fortelle om syndens lov i lemmene. De som i Jesu tid levde innenfor leiren, anså seg selv for langt renere enn Jesus, derfor måtte han lide som en ugjerningsmann utenfor porten, og de som befant seg innenfor fant det ganske riktig at han tok bolig blant alle de urene, som de selv hadde støtt ut av sin egen midte.

Det samme hender den dag i dag. Innenfor leiren tror man seg å være langt renere, enn den mann som går til ham utenfor leiren. For Gud er innen leiren, og man har det så godt og dør så lykkelig. Dog, det er å merke, at der hvor nåden ikke blir forgjeves, vil Åndens drift føre oss ut av leiren for å lide med Jesus utenfor. Men likesom naturmennesket ikke fatter, hva som hører Guds Ånd til, vil det uten å gremme seg være med av hele sitt hjerte på å vanære den person, som begir seg utenfor leiren. Det er synd og mørke nok i hver eneste en innenfor leiren til å kunne gjøre det, ja endog anse det for riktig å gjøre det. Man må ha stått atskillig i Guds lys og betraktet sin egen dårskap for å kunne forstå skillet mellom «leiren», og «utenfor leiren».

Når Gud er i leiren, så er han der ikke for å forbli der; men for å drive ut av leiren så mange som er skikket til Guds rike, så mange som er utvalgt til å få del i Guds natur. Ros deg derfor ikke av å være innenfor leiren i det midlertidige, og oppløft ikke din røst til vanære mot den, som går ut til ham utenfor leiren — til det elendige. For den du betrakter for uren er langt ærligere enn deg, du som ikke ser din urenhet og av den grunn anser deg for ren. Aldri har jeg hørt eller sett at uvitenhet og mørke renser noen. Men daglig ser og hører man urene mennesker i sin uvitenhet og sitt mørke lovprise sine dyder og sin renhet. Vel er ingen for uren til å bli frelst, men når man i sin urenhet sier seg å være ren, da forblir man i sin synd; for når det lys som er i mennesket er mørke, hvor stort blir da ikke mørket. I dette siste lys forherliges alt kjød, om det enn i Guds lys er som gress på marken.

Oksen som skulle ofres skulle være uten lyde, så den for den saks skyld godt kunne måle seg med de lyteløse innen leiren; men allikevel skulle dens kjød og dens hud og skam oppbrennes utenfor leiren med ild. 2. Mos. 29, 14.

Den ild Herren kom for å sende virker aldri innen leiren; men utenfor tærer den på selvlivet på synden i kjødet. Ilden gjøres virksom på dem som erkjenner å ha noe som bør og skal oppbrennes. Men hvor man ikke finner noe å ofre til ilden blir den overflødig.

Vi skal også være lyteløse, før vi kan gå til ham utenfor leiren. Derfor ser vi også, at leirens beste krefter, de som søker mere lys, de går en for en til ham utenfor leiren. Som regel får enhver av dem et vanærende ord slengt etter seg som avskjedshilsen.

Flokken der utenfor begynner nå å økes, og samfunnet i ånden styrkes fra dag til dag. Men det spares heller ikke på vanære. Dog da denne virker fortreffelig sammen med ilden til å fortære offeret, bør vi i våre lidelser sammen med ham være tålmodig, da vår forløsning stunder til.