103. Herskelysten innen vår egen midte

Innen vår egen midte på de forskjellige steder har der forefalt uordener i den senere tid, på grunn av at personer har kastet seg inn i andres tjeneste i den tro å gjøre det så meget bedre. Det kan enn dog til en tid se ut som om sådanne har retten på sin side, og de får som regel flere med seg — og partikampen begynner.

Fordi man farer vill, når man ikke har Guds kunnskap, så kommer også disse villfarelser av mangel på Guds lys. Der er nok av Korah i hver eneste en av oss til å gjøre opprør, dersom vi ikke inneslutter også hans makt sammen med de øvrige makter og myndigheter som ble overvunnet, beseiret og ført frem med triumf ved Gud på korset. Slipp herskelysten løs, og du vil få se Korah i sin sanne skikkelse. Men denne person, hvor som helst han åpenbares i kjød — er for hundreder av år siden dømt til undergang.

Fra eldgammel tid av utvalgte Gud personer til de forskjellige gjøremål. Peter sier: Brødre! I vet, at allerede for lenge siden gjorde Gud det valg iblant eder, at ved min munn skulle hedningene få høre evangeliets ord og komme til troen, Ap. gj. 15, 7.

Herren sier til Ananias: Gå avsted! for han (Saulus) er meg et utvalgt redskap til å bære mitt navn frem både for hedninger og konger og Israels barn, Ap. gj. 9, 15.

Vi ser at Gud gjør valg blant brødrene til de forskjellige gjerninger. Den derfor som med makt setter seg ut over denne Guds utvelgelse for selv å plassere seg i utvalgtes sted, påtar seg å stride mot Gud selv, han som best vet, hvorledes enhver skal anvendes.

Det ligger nær til, når man er blitt opplyst, da i dette lys å stille seg kritisk overfor sin broders arbeide. Man kan bak ryggen hans opparbeide en hel opinion, og når antallet av misfornøyde stiger, tror man tiden er inne til å bryte ut til åpen kamp, likesom Korah i sin tid tok med seg 250 av de fornemste menn på menighetsmøtene, sto opp mot Moses og sa: Det får nå være nok; for den hele menighet er alle sammen hellige, og Herren er midt iblant dem; hvorfor opphøyer I Eder over Herrens forsamling?

Nå ville Korah og hans menn styre. Nå skulle de i en fart vite å få Israel ut av den hete ørkensand. Nå skulle der bli orden og fart i tingene. Men da Guds dom falt i saken åpnet jorden seg og oppslukte Korah og alle de folk som hørte ham til og alt godset, og de fór levende ned i dødsriket, 4. Mos. 16, 32. Og en ild fra Herren fór ut og fortærte de 250 menn.

Judas sier: Ve dem; for de er gått Kains vei og for vinnings skyld kastet seg inn i Bileams forvillelse og er gått under ved Korahs gjenstridighet, v. 11.

Når lyset kommer inn i menigheten, vil en hel hop bli opplyst, som ikke i livserfaring er nådd opp til den høyde lyset skinner hos dem. Synden i kjødet har derfor lett for å gjøre seg gjeldende, idet man i kraft av sitt lys trenger inn i andres gjøremål og skal rette og ordne på tingene. I kjødet er krefter nok til å hevde, at hvis man ikke får sin vilje igjennom, er man rede til å sette alt på spissen. Lyset skinner klart; men lidelsen i kjødet er ikke fullkommet, så man har gjort seg ferdig med synden. Legeme, sjel og ånd har ikke holdt skritt med opplysningen; derfor betenker man seg ikke et øyeblikk på å kaste seg over endog personer, som har vært redskap til å forkynne dem Guds ord.

Eller som Md. Guion sier: «Det er tre personer i Guddommen: Faderen, Sønnen og Ånden. Disse tre utgjør ett. For å kunne tjene rett i menigheten må disse tre personer gjøres til ett også i vårt legeme.»

Herved fremkommer den sanne omsorg, den faderlige omsorg. For man har selv lidt i kjødet. Men hvor lyset er kommet inn og ikke lidelsen er blitt fullbyrdet, blir man om man vil styre og lede, kun oppblåst i sitt kjødelige sinn. Derfor heter det: Etter at I ble opplyste utholdt I store prøvelser i lidelser. Dette er hemmeligheten. Man skal ikke herske i det første lys; men la seg selv beherske av lyset til å tåle store lidelser i kjødet. Når disse er fullendt i troskap, kan du komme dem til hjelp som fristes, fordi du selv har lidt i kjødet.

Guds rettferdighet forbyr at slike herskelystne personer kommer til makten, derfor ser vi også at de ingen vei kommer med sine opprør, uten så er at de stempler seg selv som oppviglere med hvem man må holde øye.

Menighetenes engler i Lilleasien hadde visselig mange feil og var belastet med megen skrøpelighet; men ikke en eneste av dem ble avsatt for sin udugelighet. Nådegavene og sitt kall angrer Gud ikke. Den derfor som vil påta seg å avsette, hva Gud har innsatt, han påtar seg et arbeide som ikke vil lykkes.

Skal vi ha seier utad, må enhver beflitte seg på å ha seier innad; for Gud gjør ikke forskjell på folk. Ingen må stole på sin rettferdighet; det blir lite grunnlag på oppgjørsdagen. Det er arbeide nok å utføre både innen Guds menighet og ved å dra syndere til Kristus, uten at man skal anvende sine krefter og sin tid på å pønse på, hvorledes man skal få komme til makten. Først får man finne seg i fornedrelsen, og deretter bie inntil Gud opphøyer; for ikke den som ærer seg selv holder prøve; men den hvem Gud ærer.