102. De første frukter ansees som forhud

Det hender til stadighet, at de mest gudfryktige blant brødrene, når de for første gang selv skal tjene i menigheten, de da gjør en hel del feilgrep, som for lange tider virker uro og forstyrrelser. De har gjort sitt beste på sitt vis; men deres beste var mindre fullkommet. Gud har i sin store nåde og visdom også forutsett dette, og han har i 3. Mos. 19, 23 gitt oss undervisning om hvorledes dette forholder seg.

«Og når I kommer inn i landet og planter alle slags frukttrær, da skulle I anse deres frukt som forhud; I tre år skulle de ansees av eder som uomskårne, man skal ikke ete derav, og i det fjerde år skal all deres frukt være helliget til gledesfest for Herren, og i det femte år må I ete av deres frukt, — for at det de bærer kan forøkes for eder; jeg er Herren eders Gud.»

De hadde plantet gode trær, og et godt tre kan ikke bære onde frukter; men allikevel skulle frukten i de tre første år ansees som forhud, og trærne selv ansees som uomskårne. Hva mening har Gud med det? Landet var, før Israel inntok det, bebodd av mange ugudelige folkeslag. Jorden hadde gjennom mange slekter avkastet korn og most til disse ugudelige. Når derfor nå Israel plantet trær i den selvsamme jordbunn ville disse trekke næring av de ugudeliges skarn, som var Herren en vemmelse. Tre år skulle rinne hen over deres hoder, før Gud tillot noen å ete av frukten.

Et ugudelig menneske blir frelst; lenge har han båret frukt for døden; men nå forandrer han liv og levnet. Han blir nidkjær for Gud og begynner å tjene. Hans første frukter i tjenesten bringer visselig glede; men de må ikke ansees for annet enn forhud. Det hender at flere brødre tørner opp i hverandres arbeide, og der blir rivninger. De er alle nidkjære for Gud; men frukten av deres arbeide i de første år skal ikke spises — den skal ansees som forhud. Deres jordbunn har i alle dager båret onde frukter, derfor makter de ikke med en gang å frembringe noe spiselig. De er visselig i seg selv gode trær; men deres første frukter i tjenesten fører ikke til fullkomment resultat.

I tre år skulle Israel se deres trær bære frukt uten å kunne ete der av. Det var en svær tålmodighetsprøve. Om treet selv kunne tenke som et menneske, ville det få små tanker om seg selv, når de så at dets frukt år etter annet ikke engang var verd å spise. Gud gjør det så også med sine tjenere, for at de skal få små tanker om seg selv, og for at de skal lære å bære åk i sin ungdom.

Vi kan kun stå stille og si til alt Guds verk og all hans gjerning:

Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! — Så tjener da jeg Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød. Rom. 7, 25.