101. Verdens herrer i tidens mørke

Ulykkene mangfoldiggjøres, når den ugudelige får makten. Hvor satan setter seg fast i kjød og ved dette fører herskerstaven, blir det i lengden uutholdelig.

Et enkelt parti innen et stort folk kan være så besatt av satan og føre et så grusomt styre, at Gud må sende krigshære mot samme land for å gjøre ende på det vanstyre landets egne innbyggere burde tatt kampen opp mot.

Det er verdens herrer som regjerer i denne tids mørke. Guds folk har i alle dager hatt kamp mot slikt skrekkvelde, slikt overmot og selvopphøyelse. Hva slike verdens herrer kan utrette av djevelskap, når de har roret i sin hånd er utrolig. Selv innbyggerne av alle verdens galehus har siden verdens skapelse ikke kunnet prestere så megen ulykke som disse verdens herremenn har kunnet forårsake på 3 à 4 år. Gud sendte sine hærer opp mot Jerusalem, når folkets ugudelighet var fullmoden; således gjør han den dag i dag. Er kongen og regjeringen ugudelig, drar de hele folket inn i samme åndsretning. Derfor må Gud tukte det hele folk, inntil de tvinges til å gi slipp på de tyranner som regjerer det.

Når en regjering er besatt av satan, vil hans egenskaper gjøre utslag gjennom samme. Selv fra offisielt hold vil utøves voldshandlinger, mord og løgn. Lov og rett vil ubarmhjertig tredes under føtter som noe der vil hindre de indre rådslagninger; kun vil man beholde retten, hvor man selv kan tjene på det.

Ved menneskelige midler tukter Gud et menneske og en nasjon. Derfor bruker Gud krigshære for å tvinge fyrster og regenter til lydighet. Han straffer hovmodet og bringer Kristi fiender til en skammel for hans føtter. Man må ikke bare se på krigens grusomme side; men også se det hele i sammenheng med det evige for øye; for da forstår man lettere Guds handlemåte, han som styrer med de evige verdier. Tenk om hovmodet fikk seire, Tenk om satan i kjød fikk makten, hvordan ville det hele ende? Vi kan takke Gud for, at han sender sine krigshærer opp imot disse verdens herrer, som søker å knuse de små og heve seg selv. Vi lever nå engang i verden og ikke i et himmelrike — selv om vi er satt der etter Ånden. Derfor må vi regne med det man kan regne med i verden.

Jeg hørte forleden en predikant i Bergen på en oppblåst måte uttalte: Nå får snart Norge krig, og da skal alle nordmennene ut og slåss; men da er det godt ikke å være nordmann, men himmelborger o.s.v.

Jeg er redd for, å gjør man ikke sin plikt som nordmann, da gjør man det heller ikke som himmelborger. For er man ikke tro i det fremmede, hvem vil da gi en noe selv å eie? Og er man ikke tro i den urette mammon, hvem vil da betro ham den sanne? Man kan gjøre effekt med kløktige fabler til en tid; men i lengden skal folket vemmes ved det og lengte etter det ekte. Derfor er sann visdom levedyktig; mens en kløktig fabel neppe lever mere enn åtte dager.

Må Gud frelse sitt folk fra dårskap og utdrive arbeidere som kan tale Guds ord til folket med alvor og rettsinn. Alle gudfryktige menn ned gjennom tidene — de som har satt merker etter seg — har formant hver og en til troskap innen sin stand og sitt kall. De har forstått seg på livets alvor, at levetiden er kort, og de har selv benyttet tiden i øvelse i gudsfrykt og formant andre til det samme. Men til gjengjeld har det i alle dager sneket seg inn svikefulle arbeidere; noen av disse satt som skamflekker i de helliges forsamling under kjærlighetsmåltidene og foret seg selv. Judas 12. Disse er det som er fulle av religiøse vitser og spott. Judas 14 og 15. Kom til dem med korsets ord, og de spotter deg midt i ansiktet og søker derved bifall hos sine tilhørere. At slike ting ikke har noe med sann kristendom å gjøre, burde man nå våkne opp for.

Fra Sion utgår lov; det forstår vi derav, at selv om man er forarget over sannheten når den kommer, så blir den allikevel mottatt og forkynt etter års og dags forløp.

En stor del av de kristne i Norge har i mange år levde i en såkalt frihet, som litt etter hvert har utartet til flåseri. Dog Gud være takk, han har begynt å knesette galskapen og viser den åpenlyst til skue; så nå mange har begynt å spørre etter det gode gamle korsets ord, som er en kraft til saliggjørelse for oss som tror.

Her i Vardø, hvor vi nå befinner oss, har det ikke vært synderlig forkynt av den falske frihet, og det kommer vel av at det er for langt nord, for kaldt og for ubehagelig for kjødet.

Gud være takk, nå begynner også her noen venner å få se lys i Guds lys, så de allerede elsker hverandre i ånden, og samles om undervisningen, bønnene og brødsbrytelsen.

Skal verden få fred må de styrende ydmyke seg; for de ydmyke gir Gud nåde. Men vil de ikke ydmyke seg, da skal Gud vite å ydmyke dem på sin måte. Men mange menneskeliv kunne jo spares om de selv kledde seg i sekk og aske.