100. Hva er kjærlighet?

Det sentrale i egenkjærligheten er «Jeg», «Meg» og «Mitt». Man står der som edderkoppen midt i sin vev med alle tråder i hånden. Alt dreier seg om meg selv. «Jeg» er konge; «Jeg» er Gud. «Jeg» må elskes, æres og tilbes — ellers opptennes «min» vrede. «Jeg» har intet å gi bort uten fullt vederlag på en annen kant; men «jeg» har bruk for alt og har rett til alt.

Egenkjærlighetens kraftretninger peker overalt i sirkelen mot «Jeg». Intet strømmer i motsatt retning — utover til andre.

Guds kjærlighet lar sin sol skinne over rettferdige og urettferdige; han lar det regne over onde og gode. All godhet strømmer utover — intet er for godt å gi bort. Likesom solen skinner uegennyttig og frembringer alt, hva vi behøver av føde og klær, fremstråler også Guds kjærlighet og meddeler oss alt som hører til liv og gudsfrykt.

Egenkjærligheten fostrer én person — «Jeg» —; men da denne person alltid vil være objekt for egenkjærligheten, blir personen selv underordnet egenkjærlighet; og da egenkjærligheten alltid utelukker og avsondrer sanselig, vil denne person — dette «Jeg» — snart være bytte for egenkjærlighetens kvelende makt — som er satan selv. Egenkjærligheten omslutter sitt offer og dreper det med en fryktelig død.

Guds kjærlighet er ved den Hellige Ånd utøst i våre hjerter. Denne kjærlighet gjør oss til parthavere av seg selv, så vi blir selv herrer og vil alle vegne finne personer å la godheten virke på. Guds kjærlighet gjør oss virksomme over et stort felt — den ganske verden; mens egenkjærligheten kun finner en eneste person «Jeg», og endog denne mishandler og dreper den.

Derfor, da Guds kjærlighet er meddelsom og skaper liv og glede, hvor den får virke, så er den også ettertraktet og elsket, mens egenkjærligheten hates alle vegne.

Kristus fór opp til det høye og ga menneskene gaver. Skal vi ha gaver å gi bort, må vi fare så vidt høyt opp over jordens grus, at vi kan få overblikk over den nød som hersker blant menneskenes barn. Da nå disse gaver utdeles uten erstatning, vil de forbause ved sin uegennytte, så endog de mest egenkjærlige må kunne skimte en kjærlighet — langt borte — oppe i det høye, som er av en hel annen natur enn den kjærlighet, hvori de tilbringer sin tilværelse. Derfor heter det, at det er Guds godhet, som leder oss til omvendelse. Vi blir gjenstand for en kjærlighet utenfor oss selv — en kjærlighet høyt opphøyet over vår egenkjærlighet. Denne kjærlighet virker velgjørende; man beundrer den og vender seg mot den for å eie den, likesom bladene på en vindusplante vender seg mot solen. Dette er sann omvendelse. Når man da som planten blir stående under rettferdighetens sols påvirkninger, vil man snart begynne å blomstre og utstråle en yndig duft. Man har allerede fått noe å gi bort. Guds kjærlighet har nedlagt i oss noe av sin egen natur. Man glemmer egenkjærligheten og finner glede i å bli stående i lyset og meddele, hva der ved dets virkninger måtte fremspire fra oss.

En rik mann i verden — om han er god — kan gjøre meget godt, han kan glede mange. Den som har samlet seg rikdommer i Gud kan på samme måte ta av hva han har, og gjøre mange lykkelige. Er der rikdom i overflod, kan han beverte sine venner uten frykt for å rage opp. Kan da de jordiske skatter gjøre lykkelig i det timelige, hvor må da ikke de himmelske skatter være mer verdifulle, som gjør oss evig lykkelig.

Du finner Guds kjærlighet ved å gripes av den. Du får den for intet, og du vil kunne meddele av dens frukter for intet.