Sjel og ånd.

De kristnes uvitenhet om forskjellen mellem sjel og ånd er meget almindelig. Årsaken til dette må stikke deri, at man som regel ved «personlig liv» ikke utvikles i ånden derhen, at kundskapen om spaltning mellem sjel og ånd blir en livsnødvendighet for videre fremgang. Man lar sig nøie med at være «sjelisk» kristen og når da aldrig frem til at bli «åndelig» kristen. Fra prækestolene, hvor man som regel mest tar sigte på «syndere» får den «troende» ingen videregående undervisning om de ting, der kunde kaste lys ind i bevidstheten om en sådan spaltning. Likeså blir somoftest «sjel» og «ånd» benyttet om hverandre på både ret og uret plads, så tilhørerne får et forvirret begrep om det hele. Man kommer nærmest til det resultat at sjel og ånd må være ett og samme.

Mrs. Penn-Lewis skriver: «Naturligvis kjender elever som læser græsk de forskjellige ord i originalsproket, der omhandler ånd-pneuma, sjel-psuche og kjød-sarx». Da disse ord ret ofte forekommer i den senere betragtning over dette emne, så gjør man vel i at erindre sig disse benævnelser fra originalsproket.

Trangen efter Guds kundskap er nok tilstede hos mange troende, men Satan gjør det vanskelig for dem, og ved ikke at tro og stole på Åndens vidnesbyrd, gir de somoftest tapt allerede i begyndelsen av sin åndelige løpebane. Det er derfor nødvendig, at Skriftens lærdomme om forskjellen mellem sjel og ånd blir bragt så klart som mulig – inden rækkevidden av de yngste troendes fatteevne.

«Den Hellig-Ånd skal undervise eder om alle ting.» Johs. 14, 26. Man kan trygt stole på Åndens undervisning. Den vil undervise hørsomme disciple, så de ved personlig erfaring sættes istand til at skille mellem «sjel» og «ånd» – uten at kunne græsk. Den av Ånden oplyste forstand vil gripe og fastholde Ordet, indtil man utav den skrevne bokstav har fåt suget den åndelige forsikring. Men det naturlige (sjeliske) menneske kan ikke fatte de ting som hører Guds Ånd til, da det kun gis ved åpenbarelser til hver den som tror.

Sjelen (psuche) og dens funksjon.

Hvad er «sjelen» til forskjel fra «ånden», og hvad er dens funksjon? Sjelen står mellem ånden og legemet, for direkte forbindelse mellem ånd og kjød er umulig. Deres forbindelse kan kun tilveiebringes ved et medium, og dette medium er sjelen. «Sjelen» er den møteplads hvor legem og ånd forenes, skriver dr. Andrew Murray. Skjønt «sjelen» ved legemets sanser står i forbindelse med den ytre verden så står den dog ved ånden i forbindelse med åndens verden.

G. H. Pember forklarer dette således: «Legemet kan vi kalde «sansernes bevidsthet», sjelen «selv-bevidstheten» og ånden «Guds-bevidstheten». Atter sier han: «Legemet gir os bruk av de fem sanser, sjelen gir forstand og hjelp for hvert øieblik for de følelser som kommer fra sanserne, mens ånden er den høiere del ved hvilken vi kommer i direkte forbindelse med Gud, og ved hvilken vi kan begripe og tilbede ham».

Dr. Andrew Murray er enig i dette, når han skriver: «Gaverne med hvilket sjelen var utstyrt, når mennesket blev til en «levende sjel», var «bevidst selvbestemmelse» eller «sind og vilje». Men dette er igjen bare form og kar i hvilket Åndens liv kan mottages.»

Pember skriver igjen om menneskets skapelse, og om hvorledes den tredelte tilværelse blev formet: «Først dannet Gud det sanseløse kar, og dernest blæste han ind i det «en levende ånd» (1. Mos. 2, 7. Originalt i plural), og dette må referere til den kjendsgjerning, at Guds indåndning frembragte et tofoldig liv – det sanselige (i betydning tilhørende sanserne) og det åndelige. Han tilføier videre: «Det er mulig, at meningen med bruken av «plural» i forbindelse med «livets ånde» er den, at Guds indblæsning fremkaldte ånden, men samtidig fremkom «sjelen» ved åndens virkninger på legemet».

Vi ser, at alle disse skribenter praktisk talt definerer «sjelen» som sæte for personligheten (viljen og forstanden), stående mellem ånden med sin åpning mot den åndelige verden, og mot legemet med åpning for den ytre verden. Sjelen har således magt til at vælge hvilken av disse skal beherske eller kontrollere det hele menneske.

Menneskets fald.

Men ak, mennesket faldt, og efter en tids forløp kunde resultatet sees som det er beskrevet av Herren selv i hans ord. Hver eneste hjertes tanke var idelig ondskap. 1. Mos. 6, 5. Faldet kom først til syne i sjelens forstand; for der blev sagt til Eva, at træet var ønskelig at få forstand av. 1. Mos. 3, 6. Slangens indskydelse blev ikke gjort til karret av ler, eller det ytre menneske, for legemet var da aldeles behersket av Ånden. Men det blev rettet til forstanden og grundlagt på et tilladelig ønske om at avancere frem i kundskap og magt i et ukjendt kongerike av en anden verden. «Du skal bli lik Gud», sa slangen. Han sa ikke at hun skulde bli lik et av markens dyr, som var skapt av Gud. Det var «kundskapen» som fristet og antagelig den samme kundskap som Gud mente at gi i sin tid. Men hun grep den før tiden og uten Guds vilje.

Apostelen Paulus’ ord i 1. Kor. 1, 19 er derfor meget betydningsfulde i forbindelse med denne side av faldet. For «ordet om korset», sier han, er Guds kraft til at ødelægge de vises visdom. Siden synden fandt vei til forstanden kommer frelsen ved korset, som ødelægger den «faldne visdom», ved den samme mottagelighet for dets budskap. Ti forkyndelsen om «Kristus korsfæstet» er for menneskers visdom en dårskap. 1. Kor. 1, 18-25. Således har Gud i sin visdom tilveiebragt frelse på en måte som deler med årsaker til at faldet kom. Derfor sier apostelen: «Dersom nogen iblandt eder synes at være vis, han bli en dåre, forat han kan bli vis, for denne verdens visdom er dårskap for Gud.» 1. Kor. 3, 18 og 19.

Desuten faldt Eva ved at samtykke til den samme fristelse som hadde forårsaket Satans fald, for han sa: «Jeg vil bli den høieste lik». Es. 14, 13-14. Fristeren vidste at tiltrække sig Evas opmerksomhet, idet han forestilte for hende noget høiere end det hun selv eide; ti hun var begrænset av et legeme gjort av støv, men hun hadde en sjel som var istand til at sætte pris på kundskap og vekst gjennem den høiere del av den tredelte tilværelse.

Den fulde dybde av faldet ser vi ikke førend efter års forløp, da beretningen om den tilstand menneskeheten var sunket ned til viste, at veien nedover gik med hurtige skridt. Kundskapen om godt og ondt, som mennesket mottok i Edens have, senket mennesket ned i «kjødet», så dets del i den tredelte natur som den hadde fælles med den dyriske skapning, vandt overhånd.

Da var det at Gud så ned på den faldne menneskehet og sa: «Min Ånd skal ikke dømme hos mennesket; for på sin vildfarne vei er de kjød.» 1. Mos. 6, 3. Og så er det; ti ikke alene har «døden hersket» over den faldne Adam, men hvert eneste menneske er født til at ligne den første Adam og er av jord – jordisk, og er under kjødets herredømme istedet for under Ånden. Sjelen, som er et billede av ham selv (se Lukas 9, 23) er blitt til en slave av kjødet og det jordiske liv, istedetfor en tjener for Ånd.

Menneskeånden som blev betjent av Gud er faldt og gjort fremmed for hans liv (Ef. 4, 18) «uten Gud», adskilt fra Kristus (Ef. 2, 12) og uduelig til at efterfølge ham.

Legemet med sin begjærlighet og smak behersker sjelen og gjør den til slave. Menneskeånden er «død for Gud» og «i mørke», men forblir allikevel i fuld virksomhet i sindet og legemet. I enkelte tilfælder er ånden hos det faldne menneske så sterk i sin virksomhet, at den trods sin formørkede tilstand behersker både sjel og legeme. Et sådant menneske kan sies at være «åndelig i sanserne», idet han eier mer ånd end andre, som er sjeliske eller kjødelige. Dette er de som søker samkvem med åndeverdenen borte fra Guds den Hellig-Ånd og blir istand til at utøve en «hemmelighetsfuld magt», sådan som spiritismen, der er skjænket magt ved sataniske midler. For hvis ikke menneskeånden er gjenfødt og har fåt Guds Ånds iboen, så er den overensstemmende med den faldne ånd av Satan og blir regjert av fyrsten for åndsmagterne i luften, den ånd som nu er virksom i vantroens børn. Ef. 2, 2-3.

Vi ser derfor, at menneskets faldne ånd, forlatt av Gud ved faldet, sank ned så at si i «sjelens kar», og «sjelen» sank igjen ned i kjødets legeme – under hvad apostelen Paulus kalder «kjødets magt», så at i den uomvendte vil «sjelen» snart komme tilsyne i forstanden, snart i det sanselige – og snart i begge dele, idet den uvilkårlig svinger hvorhen den blir styrt. Dette er hvad Judas ønsker at få frem i vers 19, som skulde hete: «Disse er de som adskiller sig, mennesker regjert av sjelen, som ikke har ånd».

Fausset omtaler dette således: «I den trefoldige adskillelse i menneskets tilværelse er det Guds fremtidige plan, at «ånden» skal være først og regjere sjelen som står som mellemled mellem legemet og ånden. Men i det naturlige menneske er ånden sunket ned i undergivenhet for den dyriske sjel, som er jordisk i sine motiver og mål. Den «kjødelige» synker endnu lavere; ti for dem er kjødet (det laveste element) det høieste styre».

I gjenfødelsen blir den formørkede og faldne «menneskeånd» igjen levende og fornyet. Dette er meningen med Jesu ord til Nikodemus, når han sier: «Du må fødes påny.» Hans religiøse kundskap hjalp ham ikke, da den kun var forstandsmessig. Det er Ånden som gjør levende, kjødet gavner intet. Joh. 6, 63.

Korset og faldet hører nøie sammen, det ene som botemiddel for det andet. Ved Jesu død på korset blev synden gjort til intet, så Gud kunde tilgi synderen og anvise ham en vei ut av faldet med dets følger. Denne vei er «Korsets vei», som igjen er «Guds vei» – banet gjennem forhænget, kjødet. Menneskets tredelte natur kan på denne «vei» igjen bli forenet i Gud, idet Guds Ånd leder menneskeånden, den oplyste menneskeånd leder igjen sjelen, så legemet blir fremstillet som et redskap i retfærdighetens tjeneste.

Den kjødelige kristne.

Men jeg brødre kunde ikke tale til eder som til åndelige, men som til kjødelige, som til småbarn i Kristus. 1. Kor. 3, 1.

Gall sier, at «sjelen» drager sin livskraft enten fra Ånden (den høiere part) eller fra kjødet (den lavere part).

I det gjenfødte menneske, dvs. en som har fåt sin ånd fornyet eller bragt til liv ved Guds Ånds berøring med menneskets faldne ånd, er sjelen enten under ledelse her nedenfra (fra kjødet, det dyriske liv), eller ovenfra ved Åndens liv.

Man kan derfor opdele de kristne i tre klasser, nemlig: 1) det åndelige menneske, 2) det sjeliske menneske og 3) det kjødelige menneske.

Ordet brukt i 1. Kor. 3, 1 er ikke psuche (sjel) men sarkikos (kjødelig), som er adjektivet til ordet benyttet i Rom. 8, 7 hvor der er skrevet, at den som er kjødelig (sarx) sindet står i fiendskap til Gud. Det er ikke sagt at «psuche» eller sjelisk liv er i fiendskap til Gud, men det kjødelige sind. Det er sandt, at det naturlige eller «sjeliske menneske» ikke kan motta eller forstå åndelige ting. 1. Kor. 2, 14. Men han sier ikke at han er i fiendskap, just fordi han er sjelisk. Og jeg (c: det naturlige, sjeliske menneske, kan ikke motta fra Gud, så jeg altså) kan ikke tale til eder som til åndelige om de dypere ting i Gud, men jeg må tale til eder som til mennesker i kjødet, skriver Paulus til korintierne. For skjønt de var igjenfødt og «i Kristus», så var de allikevel så behersket av kjødet, at han endnu ikke kunde tale til dem andet end som til kjødelige.

Dette blev bevist ved deres avind og strid, som var åpenbarelse av kjødets gjerninger, for han skriver til galaterne: «Kjødets gjerninger er åpenbare, såsom: utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, troldom, fiendskap, kiv, avind, vrede, stridigheter, tvedragt, partier, misundelse, mord, drik, svir og andet sligt.» Gal. 5, 19-21. Tilsynekomsten av en eneste av disse her nævnte gjerninger hos den troende viser, at han i en viss grad lar sig lede av «sarkikos» eller det kjødelige liv, som finder vei gjennem sjelen eller personligheten, så der blir avind og strid. Et sådant menneske er ikke engang sjelisk (rent naturlig), men et menneske som vandrer efter kjødet, og det tiltrods for at hans ånd kan være bragt til liv. Og de som vandrer således «i kjødet» kan ikke behage Gud.

Apostelens beskrivelse av korintierne som «carnal» eller kjødelige – at de endnu var «småbarn i Kristus» – viser klart, at småbarn i Kristus sædvanlig er under ledelse av kjødet, eller de er «i kjødet» i begyndelsen av sit åndelige liv. I sin omvendelse er de visselig «i Kristus» – bragt til liv ved hans liv og plantet i ham ved hans Ånd, som det er skrevet i Joh. 3, 16, at hver den som tror på Ham skal ha evig liv, – men disse «småbarn i Kristus», som vistnok har livsforbindelse med ham ved en levende tro, har endnu ikke fattet stort det som korset kræver av dem under likedannelsen med Kristus i hans død på korset, forat også Kristi liv skal komme tilsyne i samme grad som døden er virksom.

Det ser ut av apostelens tale, at han laster korintierne, fordi de endnu er barn, for barnetilstanden behøver ikke at være av lang varighet. Kfr. Hebr. 5, 11-14. Åndens gjenfødelse som kommer ved Guds Ånds indblæsning i vor ånd ved ganske enkelt at tro på Guds Søns fyldestgjørende offer på korset, skulde straks efter følges av synderens død med Frelseren (Rom. 6, 1-13), hvilket vilde befri mennesket fra et liv efter «kjødet», det som de kristne i Korint åpenbart endnu ikke kjendte til.

Kjendetegnet på «carnal» (kjødelige) kristne – småbarn i Kristus – er klarlig beskrevet av apostelen, og ved disse kjendetegn kan enhver kristen i vor tid dømme hos sig selv, hvorvidt han endnu er kjødelig.