GUDS ILD.

Døperen Johannes sier: Jeg døper eder med vand til omvendelse, men han som kommer efter mig er sterkere end jeg, han hvis sko jeg ikke er værdig at bære; han skal døpe eder med den Hellig-Ånd og ild. Mat. 3, 11.

Vi lærer herav, at vand var nok til omvendelse. Der sker en ytre renselse ved vandet. En ankerkjetting som hives op fra en leret bund blir ren ved at spyles med vand og skrubbes. Også Johannes brukte skrubberen på mange av sadducæerne og farisæerne, når de kom for at døpes av ham, idet han sa til dem: Ormeyngel! hvem lærte eder at fly for den kommende vrede?

Dette er den frelse som de fleste kristne idag har mottat. Også Apollos var veltalende og sterk i Skrifterne, han var oplært i Herrens vei, og da han var brændende i ånden talte og lærte han grundig om Jesus, endog han bare kjendte Johannes’ dåp. Ap.gj. 18, 24 og 25.

Skriften kalder denne omvendelse for «bare» Johannes’ dåp. Han er den som kom med vand og blod, Jesus Kristus; ikke bare med vandet, men med vandet og blodet. 1. Joh. 5, 6. Atter igjen får vi høre, at Jesus ikke «bare» kom med vandet.

La oss igjen tenke på ankerkjettingen. Skjønt den er vasket med vand og skrubbet ren, så er der dog allikevel adskillig rust og urenhet på den. Men tar man kjettingen og lægger ovenpå en stor sterk jernrist og gjør op en kraftig ild under den, da løsner al rust og alt det som vandet ikke makter at fjerne. Kjettingen blir renset ved ild.

Således må der ild til for at fjerne den synd som hænger særlig fast ved os. Men nu er det ikke alle som tåler ilden, og så lar man sig kun rense med vand og lar det være nok dermed. Også Moses hadde syn for dette, idet han undervist av Herren sier: Alt det som tåler ilden, skulle I la gå igjennem ilden, så blir det rent; dog må det renses med renselsesvandet. Men alt det, som ikke tåler ilden, skulle I la gå gjennem vand. 4. Mos. 31, 23.

Peter taler til nogen, som visselig kjendte til dåpen med vand til omvendelse, men som endnu ikke var fortrolig med ilden: I elskede! undre eder ikke over den ild som kommer over eder til prøvelse, som om der hændte eder noget underlig. 1. Pet. 4, 12. Under ilden får man en prøve på, om sjælen vil stå imot synden like til blodet, og Herren sier: Dersom nogen unddrar sig har min sjæl ikke behag i ham.

Det er ikke tale om at kunne bli et åndelig menneske uten ved ilden. Derfor sier Paulus til korintierne: Og jeg, brødre, kunde ikke tale til eder som åndelige, men bare som til kjødelige, som til småbørn i Kristus. Der var trætter og avind iblandt dem. Ilden hadde ikke fåt fjernet dette smuds. 1. Kor. 3, 1.

Vi har eksempler på, at der er mange som tror noget underlig er kommet over sig, når Guds ild kommer. Man vrider sig i smerte, tåler neppe at se folk, blir vrantne og grætne, så man skulde tro ilden gjorde dem endnu mer syndige. Dette kommer av, at de ikke har kraft nok til at bære smerten hos sig selv, hvilket man selvfølgelig skulde og burde gjøre. Men så en vakker dag løsner rustkakene og smudset forsvinder ved ildens hete, og man smiler atter som en sol og vilde for alt ikke ha undværet ilden. Dog har man følelse av skam over ikke at ha tålt ilden bedre end man gjorde. Og det med rette. Ti der står skrevet: Syndere bæver på Zion, skjælven har grepet vanhellige. Hvem kan bo ved fortærende ild? Hvem kan bo ved evige bål? Jo, den som vandrer i retfærdighet og taler hvad ret er, som foragter vinding av undertrykkelser, som ryster sine hænder, så han ei rører ved skjænk, som stopper sit øre til for ikke at høre blodråd, og som lukker sine øine for ikke at se på ondt. Es. 33, 14 og 15.

Vor Gud er en fortærende ild. Frykter man ilden, så er det fordi man elsker synden og sig selv mer end Gud. De gamle profeter gjorde tjeneste ved Guds ild. Elias sa til Baals profeter og til folket, at de skulde slagte to okser og lægge den ene på deres eget alter for Baal, men han vilde ta den anden okse og lægge på Herrens alter. Baals profeter ropte på sin Gud fra morgen like til middag, og de hinkede omkring alteret og ropte: O, Baal, svar os! Men der var ingen røst og ingen som svarte. Da sa Elias, at folket skulde træde nær til ham, og han istandsatte Herrens nedbrutte alter og la veden tilrette og huggede oksen istykker og la den ovenpå veden. Og han fyldte fire krukker med vand og øste det utover brændofret og over veden indtil tre gange, så vandet fyldte graven omkring alteret.

Da trådte Elias frem og bad til Herren, og Herrens ild fortærte brændofret og veden og stenene og støvet; og vandet som var i grøften opslikkede den. Og alt folket faldt ned på sit ansigt og sa: Herren, han er Gud! Herren, han er Gud! 1. Kong. 18, 24 og flg.

Den som er tro mot Gud i det lys han har, han vil uvægerlig komme ind i Guds ild. Når ilden lyser på avstand, da kan man fryde og varme sig i dette lys; men når man kommer ind i ilden, da fortæres både ofret og de bånd som bandt det til alteret. Gud bruker ofte mennesker for at binde os fast til alteret; men når ilden falder, da fortæres båndene sammen med vor egen urenhet. Det heter at vi skulde ha salt hos os selv og holde fred med hverandre. Men man kan vel også gjerne si: Hav ilden hos dig selv, likesom det er din egen urenhet den skal fortære, og la ikke ildens smerte gå ut over andre.