Når våkner Farao?

Og det skede, da to år var omme, drømte Farao, og se, han stod ved floden.

Og se, der opstod av floden 7 kjør, vakre av utseende og fete på kjød, og de gresset i flodgræsset.

Og se, der opsteg efter disse syv andre kjør av floden, stygge av utseende og magre på kjød, og de stod hos de andre kjør på bredden av floden.

Og de kjør, der var stygge av utseende og magre på kjød åt op de syv kjør som var vakre av utseende og fete. Da våknet Farao. 1. Mos. 41, 1-4.

På Jesu tid var farisæerne og de skriftlærde nogen vakre kjør i menneskenes øine, og ikke mindst i Faraos øine (onde åndsmakter). Jesus hadde ingen skikkelse at man kunde ha lyst til ham, heller ikke hans disciple. De var som stygge og magre kjør. Den katolske kirke og statskirkerne er vel også vakre kjør, fete av utseende, som ser med forakt på de magre kjør «kjetterne» og «de sekteriske». Farao glæder sig ved alt dette, og han sover og drømmer videre. Men når så de syv magre stygge kjør opæter de syv vakre og fete, da våkner Farao. Dette går igjen i kristenheten op igjennem alle år. Når Gud sender en vækkelse, da opstår der straks av floden syv vakre kjør, fete av utseende. De frådser i Guds nåde og blir mægtige og rike.

De ser med forakt på de syv magre kjør, der gir akt på ordet om tålmod, nøisomhet, lydighet osv. Det er alt sammen trældom for de fete kjør. Men så hender det en vakker dag, når Guds time slår at de stygge magre kjør, man på det strengeste har advart mot, æter op de syv vakre og fete kjør; men da våkner også Farao. Merkelig at han ikke fortsætter at sove. Måske står meget på spil for hans sak.

Også i vore dage er de syv fete og vakre kjør kommet til sin ende. Der er ikke mer flodgres, og krybben er tom. Nu er gode råd dyre. De magre kjør har vænnet sig til avmagringskur, så for dem falder det ikke så vanskelig. De har tat imot formaning og latt sig advare i tide. De har samlet olje på sine kar. Når Gud trækker sin nåde tilbake, da blir det småt stel over hele linjen, både for de fete kjør og de magre. Da gjelder det ikke at ha frådset i de gode tider, så man intet har i de dårlige.

Den rike rose sig derfor ikke av sin rigdom, ti om nærmeste hjørne står de fattige færdig til at æte hans gods. Den som er begavet og høit anset i åndelig henseende rose sig ikke mot den mindre begavede. For enhver gjælder det ikke at la nåden bli forgjæves.

Likesom katolikerne bruker ordet «kjetter», således bruker vor statskirke ordet «sekterisk», når nogen finder for godt at dyrke Gud utenfor statskirken. Mon Gud er avhængig av statskirken? Eller er han avhængig av noget andet parti? Er det ikke menneskene Gud elsker, og er det ikke for dem Jesus Kristus døde. Han døde vel ikke for institusjoner og menneskeverk. Derfor bort med alt dette dumme snak om «kjetter» og «sekterisk». Det viser bare at vedkommende som skriver og taler sådan både er kjetter og sekterisk selv. La kjærligheten råde, så elsker man menneskene for deres egen skyld. Det gjør ihvertfald Gud. Om vi kunde gjøre det samme, så vilde adskillig av hans sindelag strømme gjennem os.

Men tror nogen sig at være vakker, fet og glinsende, da husk på, at der står syv stygge magre kjør klar til at æte dem op. Dette er forordnet av Gud selv, og det hjælper ikke om Farao våkner og protesterer.

Hvem i vore dage synes noget stort om farisæerne og de skriftlærde? Mon ikke hin tids magre kjør har spist dem op; ti man roser jo Jesus og apostlerne fremfor dem.

For ca. 100 år siden hadde vi en av de magre kjør her i landet, Hans Nilsen Hauge. De fete kjør søkte nok at æte ham op, men hvor er disse idag? Mon ikke Hans Nilsen Hauge har spist dem op, så der bare er vanære igjen av dem, men Hauge selv lyser som en liten sol.

Se til at ikke du selv befinder dig blandt de fete glinsende kjør, så du forakter de stygge og magre. Ti det kunde da hænde du selv blev den mørke bakgrund, der skal gjøre deres lys så meget mer strålende.

Ti der er intet nyt under solen.