Jesu utdannelse til yppersteprest

«For hver yppersteprest tas iblant mennesker og innsettes for mennesker til tjeneste for Gud, for å frembære både gaver og slaktoffer for synder, som en som kan bære over med de vankundig og villfarende, fordi han også selv er skrøpelighet underlagt, og for dens skyld må frembære syndoffer, som for folket, så og for seg selv. Og ingen tiltar seg selv den ære, men den som kalles av Gud, likesom Aron. Således tilla da heller ikke Kristus seg den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag, likesom han og på et annet sted sier: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis.»

Hos Gud og i hans husholdning er det intet hykleri, det er ikke noe «på liksom». Alt er sant og rettferdig og ekte. Jesus ble ikke satt til yppersteprest fordi han var Guds Sønn, og heller ikke oppreist fra de døde av den grunn. Han fikk heller ikke et kjød som Adam før fallet, og ble ikke fristet som ham, slik mange mener. Det var jo ingen slike han skulle frelse. Heller ikke tok han på seg englenatur (engelsk oversettelse), for det var ikke engler han tok seg av, «men Abrahams ætt tar han seg av, derfor» osv. Det måtte være sant at han ble tatt iblant mennesker og innsatt for mennesker til tjeneste for Gud. Han måtte være underlagt den skrøpelighet vi er underlagt, for å få utdannelse til å gjøre tjeneste for slike mennesker som vi er.

Derfor står det: «For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd.» Hadde han syndet i prøvelsen, kunne han ikke ha frembåret seg selv som et offer. Vår skrøpelighet er at vi har et kjød med lyster og begjæringer. Den skrøpelighet fikk altså også han del i. Derfor kunne han bli prøvd og fristet i likhet med oss. Men dette gav ham anledning til å døde den synd som gjør oss til overtredere, og åpne en helt ny vei til et guddommelig liv, nå mens vi er i legemet.

Vi leser om Jesu utdannelse: «Og han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frembåret bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.» Altså ble han ikke bønnhørt fordi han var Guds Sønn. Nei, her var det ingen personsanseelse. Alt var sant og ekte. Det var jo for oss veien skulle åpnes.

Han ba så kraftig for å bli frelst fra døden, leser vi. Da kan vi spørre: Var han så redd for å dø? Det står jo at han ble bønnhørt, men det ble han jo ikke hvis vi tenker på døden på Golgata. Der måtte han dø for oss. Vi forstår av dette at det ikke gjaldt døden på Golgata. Det står: «i sitt kjøds dager.» «For dersom I lever etter kjødet, da skal I dø, men dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve.» Rom. 8, 13.

Her leser vi om den nye og levende vei som Jesus har innvidd for oss. Hadde han levet etter det kjødet han hadde fått av Davids ætt, hadde han også måttet dø. Da hadde alt håp også vært ute for oss. Men han var tro i pakten, trass i at han var så skrøpelig at han måtte med sterkt skrik og tårer frembære bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Slik frykt hadde han for å gi etter for kjødet i aller minste grad, for han var et ulastelig offer. Hvor stort er det ikke da når vi leser at han ble bønnhørt. Det beviste jo oppstandelsen fra de døde. Døden kunne ikke holde ham.

Se, hvor bevisst han var sin skrøpelighet. Tenk for en ydmykhet at han kjempet slik og kjente seg så avhengig av sin Fader. Ja, han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Dette er vår forløper. Det er den gudsfrykt vi må ha, når vi er i prøvelser og fristelser. Da kan vi med frimodighet trede fram for nådens trone for å få hjelp til å beseire døden. Til det er vi kalt som hans etterfølgere, han, vår miskunnelige yppersteprest.

«Og således lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led, og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham, og ble av Gud kalt yppersteprest etter Melkisedeks vis.» Her ser vi at det var ikke uten videre at han ble yppersteprest. Han måtte først gå igjennom en lære i lydighet, og de som vil følge ham på denne nye vei, må gå igjennom den samme lære i lydighet, og de blir prester. Peter skriver slik om dem: «Men I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, forat I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.» 1. Pet. 2, 9.

Vi kunne spørre etter dette: Hadde Jesus vært ulydig, så han måtte lære lydighet? Nei, på ingen måte, men han hadde jo gitt avkall på å være Gud lik. Nå skulle han gjenvinne hele Guds fylde i et menneskelegeme, for å få brødre. «Og han er hodet for legemet, som er menigheten, han som er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alle deler skulle være den ypperste, for det var Guds vilje at hele hans fylde skulle ta bolig i ham, og ved ham å forlike alle ting med seg, idet han gjorde fred ved hans korses blod - ved ham - enten det er de på jorden eller de i himlene.» Kol. 1, 18-20.

«For i ham bor hele guddommens fylde legemlig, og I er fylt i ham, som er hodet for all makt og myndighet.» Kol. 2, 9-10.

For å gjenvinne denne fylden måtte han vandre i det lys Faderen gav ham. Det lyset stemte ikke med hans vilje som menneske. Derfor var hans bønn: «Skje ikke min vilje, men din.» «For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg.» Joh. 6, 38. Han lærte lydighet av det han led.

Ved lidelser våkner synden i kjødet til protest. En spør: Hvorfor skulle dette skje, var det noen mening i dette? Jesus spurte aldri slik. Han forsto ofringen av egenviljen. Når Faderen i fristelsene fordømte synden i kjødet, trodde han, og fikk større og større områder å lyde på. Det var gjennom kjødet veien gikk, og ofrene ble mange.

Leser vi Es. 53, ser vi hvilke trengsler han gjennomgikk. «Men det behaget Herren å knuse ham, han slo ham med sykdom, når hans sjel par fram skyldofferet, skulle han se avkom og leve lenge, og Herrens vilje skulle ha fremgang ved hans hånd.» Og i Es. 63 leser vi om kampen i Edom, hvorledes han kneisende i sin store kraft trådte ned alle fiendene. Ja, hvem var det? «Det er jeg, jeg som taler rettferdighet, som er mektig til å frelse.» «Persekaret har jeg trådt, jeg alene, og av folkene var ingen med meg, så trådte jeg på dem i min vrede og trampet dem sønder i min harme, da sprøytet deres blod på mine klær, og hele min kledning fikk jeg tilsølt. For hevnens dag var i mitt hjerte, og mitt gjenløsningsår var kommet.»

Edom er navnet på Esau, et forbillede på kjødet. Her ser vi den kamp Jesus førte for å gjøre ende på kjødets lyster og begjæringer, for at gjenløsningsåret kunne komme for menneskene. Han er vår gjenløser. Det var i lidelsene alle disse fiendene ble åpenbare, slik at han kunne knuse dem. «For det sømmet seg for ham for hvis skyld alle ting er til, og ved hvem alle ting er til, da han førte mange barn til herlighet, gjennom lidelser å fullende deres frelses høvding.» K. 2, 10. Ettersom han vandret i lyset i tro og lydighet, skjedde denne ofringen inntil Faderen ikke hadde mer lys å gi som ikke han ved lydighet hadde opptatt i seg. Dette tok ca. 30 år.

Når de fleste religiøse snakker om Kristi lidelser og død, da tenker de vanligvis bare på korsfestelsen på Golgata. Men denne lidelse og død som vi her får kunnskap om, får også vi del i hvis vi lyder ham. Da får vi del i helliggjørelse og blir hans brødre. «For både den som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av én, derfor skammer han seg ikke ved å kalle dem brødre.»

«Da nu Kristus har lidt i kjødet, så væpne og I eder med den samme tanke, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden, så I ikke lenger skal leve etter menneskers lyster, men etter Guds vilje, den tid I ennu skal være i kjødet.» 1. Pet. 4, 1-2. Her kommer det tydelig fram at vi skal følge ham. Vi ser det er stadig vekk tale om kjødet. Det er man ikke vant til, men det var kjødet som var forhenget, og det hindret menneskene i å komme inn i helligdommen.

«Idet den Hellige Ånd herved gir dette til kjenne at veien til helligdommen ennu ikke er åpenbaret så lenge det forreste telt ennu står.» K. 9, 8. Dette forheng revnet da Jesus ropte: «Det er fullbrakt!» Nå kan hvem som vil, følge ham. Men veien går gjennom kjødet, for han ble opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham. Vi leste at når Jesus hadde lidt i kjødet, skulle vi væpne oss med den samme tanke, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden. Og skal vi bli «et kongelig presteskap,» må også vi bringe de samme ofre.

«Ferdig med synden» betyr ikke bare å seire i fristelsen. En kan kjempe med en fiende og beseire ham, men siden kommer han igjen. Men har vi, som vi leste om i Es. 63, dødet dem, er vi i sannhet ferdig med dem. Jesus ble ferdig med dem. Den eneste måten er å lide ut. Vi skal ikke fristes av det samme stadig vekk. Det må dødes, og vi går videre på veien. Det land vi har inntatt, blir til guddommelig natur. Vi står i den nye pakt Jesus opprettet, og da heter det: «Han som bar våre synder på (andre oversettelser: i) sitt legeme opp på treet, forat vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten, han ved hvis sår I er lægt.» 1. Pet. 2, 24. Mange tenker her på helbredelse for legemet, men synden er vår egentlige sykdom. Det kan man også se på menneskene når de er sinte, fornærmet, bekymret osv. De er syke. Den eneste helbredelse er lidelse i kjødet og Kristi død.

«I elskede! undre eder ikke over den ild som kommer over eder til prøvelse, som om det hendte eder noe underlig.» 1. Pet. 4, 12-13. Nei, gjør man det, da forstår man ikke ofringen i Kristi legeme, og vi er jo døpt med én Ånd til å være ett legeme. Vi er altså lemmer på hans legeme, og står i samme pakten og i lydighet i den samme ofringen. Derfor står det videre: «Men i samme mon som I har del i Kristi lidelser, skal I glede eder, forat I også i hans herlighets åpenbarelse kan glede eder med jubel.» Her ser vi forskjell på lidelse. «Den ild som kommer over oss til prøvelse» er jo noe som går oss imot, da reiser synden i kjødet seg, den som skal dødes. Da må jeg benytte den anledningen til å døde synden, slik som Jesus, og min delaktighet i hans herlighet blir så mye større. Det står: «i samme mon.» Og Paulus skriver i Rom. 8, 28: «Vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud.» Ja, de hater også synden, og det største for dem er å bli likedannet med Sønnens billede. V. 29.

«La derfor ikke synden herske i eders dødelige legeme, så I lyder dets lyster.» Rom. 6, 12. Ved denne døden, ofringen i Kristi legeme, befridde han et menneskelegeme fra synden. Ved Kristi lidelser og Kristi død, befries også våre legemer fra synden, og derfor heter det: «Eller vet I ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?» Ved dåpen går jeg inn i den nye pakt: «Her er jeg, Gud, for å gjøre din vilje.» Da begynner Kristi død å virke, slik at ikke synden kommer ut av legemet, men at legemet kan være et Gud velbehagelig offer, dette er vår åndelige gudsdyrkelse. Rom. 12, 1.

Mange mennesker er opptatt med å tjene Gud. De vil gjøre noe for ham som har gjort så mye for dem. Dermed organiserer de en hel del som er stort i menneskers øyne. Store forsamlinger og store vekkelser er for dem et bevis for at Gud er med, og at de er Herrens tjenere. De ofrer i sannhet mange ganger veldig mye, særlig når vi tenker på mange misjonærer.

Dog forstår de ingen ting av denne åndelige gudsdyrkelse. Når de ikke forstår den, har de heller intet å forkynne om Jesus i tiden til han ble 30 år. Det eneste de kan si om ham i den tiden, er da han var i templet 12 år gammel. Ellers er alt det de kan tale om, bare hva han har utrettet synlig ved tegn og under, og endel av det han talte. Hele bergprekenen, sier de fleste, var loven. Den holdt han, sier mange, for at vi skulle se at vi trengte nåde. Dermed sier de at Jesus forkynte loven, rett imot hans egne ord. Han sier om seg selv: «Og evangeliet forkynnes for fattige.» Matt. 11, 5. «For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» Joh. 1, 16-17.