Jesus som forløper

«For at vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunne lyve, skulle ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss, det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget, hvor Jesus gikk inn som forløper for oss, idet han ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.» K. 6.

Har du noen gang hørt om Jesus som forløper? Du har vel mere hørt at han har gått veien for deg? Men er Jesus kalt «forløper,» må han vel også ha noen etterløpere, ellers blir det jo meningsløst. Veien gjennom forhenget hadde han jo innvidd for oss, altså for at vi skulle løpe etter ham. Og forhenget, leste vi, var hans kjød.

Vi «har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss.» Hva er så dette håp som vi har grepet? Det er å bli frigjort fra synden i legemet, slik at det ikke kommer mer synd ut fra legemet, men bare Kristi dyder, Åndens frukt. Har vi startet på denne veien, da skal vi ikke bli til skamme, for Jesus har som «Menneskesønn» innvidd veien for oss. At han er innenfor, det beviste oppstandelsen fra de døde. Derfor er det håpet fast forankret, og det er ingen tvil om at det skal lykkes for dem som er troende og sanne.

Jesus «er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd.» Vi kan også si - uten brist - uten svikt. «La oss derfor trede fram med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid.» Hvis han hadde syndet, hadde det vært brist, svikt i prøvelsens stund, da kunne vi ikke hatt denne frimodighet, dette herlige håp, at han kunne gi oss nåde til å bli uten svikt eller brist i prøvelsen, altså seire i alle ting. Det er når lidelsen kommer, at vi blir fristet. Slik var det også med Jesus. «For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.» Dette er det håp vi har tatt vår tilflukt til, og det er trygt og fast. Han som er vår forløper, han er også en miskunnelig yppersteprest og går i forbønn for oss.

Det å bli fristet er å få se den synd som bor i kjødet, og derved få anledning til å døde den. Derfor skriver Jakob: «Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser, da I vet at prøvelsen av eders tro virker tålmodighet.» Mange regner slik at det å bli fristet, er det samme som å synde, men hvorledes kunne han da formane oss til å glede oss? Tvertimot, vi, som tror på seier, vinner i prøvelsen livets krone, slik det står videre: «Salig er den mann som holder ut i fristelse, for når han har stått sin prøve, skal han få livsens krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.» V. 12.

«Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» 1. Joh. 1, 8. Og i 3, 4-8 står det: «Hver den som gjør synd, han gjør og lovbrudd, og synden er lovbrudd.» Da gjør vi det vi vet er synd, vi faller i fristelse. «Og I vet at han er åpenbaret for å bortta våre synder, og synd er ikke i ham.» Får han da gjøre sin gjerning, blir det også slutt for oss å gjøre synd. Det står jo videre: «Hver den som blir i ham, synder ikke, hver den som synder, har ikke sett ham og ikke kjent ham.» Det vil si at den som er i ham, opphører å gjøre synd. Han kjenner Jesus, som er vår miskunnelige yppersteprest, han som gir nåde i rett tid til seier.

«Den som gjør synd, er av djevelen.» Å «gjøre» synd er ikke det samme som å falle i synd. Vi «gjør» aldri et fall når vi løper. Å falle regnes for en ulykke. Den som gjør synd, han ligger i synd. Han er av djevelen. «Mine barn! Dette skriver jeg til eder forat I ikke skal synde, og om noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige, og han er en soning for våre synder.» Men det er klart at den som ikke har det sinn at han vil opphøre med å synde, kan ikke trøste seg til Jesus som sonoffer. Nei, han er av djevelen.

Av dette forstår vi at det å ha synd, er ikke det samme som å gjøre synd. Johannes motsier ikke seg selv. Hvis jeg sier at jeg ikke har synd, blir det det samme som at jeg sier: Jeg har ikke et kjød med lyster og begjæringer, jeg kan ikke bli fristet, jeg har ingen egenvilje å døde. - Da er jeg en løgner, og sannheten er ikke i meg.

Nå sier mange at vi fristes utenfra, og så gir man de andre skylden for deres egen ondskap. Jakob sier: «Men hver fristes idet han drages og lokkes av sin egen lyst.» En har ikke syndet når en døder den lysten som drager og lokker. Men hvis lysten har unnfanget, slik at den har fanget mitt sinn, beseiret mitt sinn, da føder den synd, og blir synden fullmoden, føder den død. Da forsøker man å skjule sitt fall, en kommer ikke til lyset så en blir renset, og synden modnes da til død.

«Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus,» for da vandrer vi ikke etter kjødet, men etter Ånden, «for livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov.»

Det står ikke at Jesus kom i syndig kjød, nei, det står: «i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet.» Hadde Jesus levet etter kjødet, fulgt lysten i kjødet, da hadde han fått et syndig kjød, men tvert imot. Gud gav ham lys og fordømte synden i kjødet. Jesus var her tro i den nye pakt og ofret seg selv ved en evig ånd. Dette var den nye død, hvorved djevelens makt ble til intet. Derved trengtes ingen dyreoffer for synd. «Han tar det første bort for å innsette det annet,» nemlig med sitt legeme å gjøre Guds vilje. I dette legeme hadde Jesus sin utvikling, sin utdannelse, og ble vår forløper, vi som skal «bli likedannet med hans Sønns billede, forat han skulle være den førstefødte blant mange brødre.» Rom. 8, 28-29.