Jesu Bergpreken

«Da han hadde satt seg, kom hans disipler til ham. Og han opplot sin munn, lærte dem og sa: -»

Vi ser av dette at denne tale er til hans disipler. De var gått inn i den nye pakt og hadde gitt sitt legeme for å gjøre Guds vilje. «Om noen kommer til meg og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel. Og den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, han kan ikke være min disippel.» - «Således kan da ingen av eder være min disippel uten at han oppgir alt det han eier.» Luk. 14, 26-27 og 33. «Og han sa til dem: Følg meg, så vil jeg gjøre eder til menneskefiskere! Og de forlot straks sine garn og fulgte ham.» Matt. 4, 19-20.

Til slike mennesker var det Jesus holdt bergprekenen. «I må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene, jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.» - Ja, og den oppfyllelsen av loven gjorde Jesus i et legeme som vi har, altså med det samme kjød. Det ble da mulig for alle som vil bli hans disippel, å leve det samme liv i oppfyllelsen av loven. Dette har vi før lest slik det står i Rom. 8, 3-4. Der leser vi hva Gud gjorde da han sendte sin Sønn, . . . «og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet, forat lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.»

Hva er lovens krav? Det er: «Du skal ikke begjære.» Rom. 7, 7. Dette var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet.

Loven kunne bare straffe synden når den kom ut av legemet, men begjæret, det er skjult. Dette var det Gud fordømte i Jesu kjød, og da kunne det selvfølgelig heller ikke komme noen synd ut av legemet. Dette var ofringen i Jesu legeme, og som gjorde det mulig at også lovens krav skulle oppfylles i oss, vi som er blitt disipler og står i den nye pakt.

Å være under loven, er å tjene i bokstavens gamle vesen. De står for menneskers åsyn, og Jesus sier: «For jeg sier eder, dersom eders rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer I ingenlunde inn i himlenes rike.» De sto nemlig for menneskers åsyn, for å æres av dem. «Men de gjør alle sine gjerninger for å sees av menneskene.» Matt. 23, 5. Skal vi overgå den rettferdigheten, må vi leve for Guds åsyn og tjene i Åndens nye vesen. Rom. 7, 6. Det betyr å lyde det lys Ånden gir oss, akkurat som Jesus var lydig mot det lys Faderen gav ham.

Her kommer Jesus inn som den miskunnelige yppersteprest som gir oss nåde i rett tid. Vi har kraft i den Hellige Ånd til å døde legemets gjerninger ved Ånden. Det er ofringen i Kristi legeme, og loven kan ikke bli oppfylt i oss uten at vi vandrer i Ånden. Bare de er Guds barn, Jesu medbrødre. «For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.» Rom. 8, 14. Bare de er under nåden. «For synden skal ikke herske over eder, I er jo ikke under loven, men under nåden.» Rom. 6, 14. «I er jo død, og eders liv er skjult med Kristus i Gud.» «Så død da eders jordiske lemmer: utukt, urenhet, brynde, ond lyst, havesyke, som jo er avgudsdyrkelse.» Kol. 3, 3-5.

Dette skjulte liv med Kristus i Gud er dødelsen av begjæret, oppfyllelsen av loven. Da er legemet et Gud velbehagelig offer. «- dette er eders åndelige gudstjeneste.» «Men nu da I er frigjort fra synden og er trådt i Guds tjeneste, har I eders frukt til helliggjørelse, og til utgang et evig liv.» Rom. 6, 22. Da har man fått seier over synd, slik at det ikke kommer noe synd ut av legemet. Helliggjørelsen er dødelsen av den synd en får lys over ved vandringen i Ånden på den nye og levende vei gjennom kjødet. Fordi man ikke kjenner denne nye vei, har man heller ikke noe å si om Jesus til han var 30 år. Men deretter gjorde han en masse tegn og under, og det er det store for menneskene, og det store ønske for de fleste predikanter.

«Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.» Moses kom med loven, det ga rikdom for legemet. Det leser vi om i 5. Mos. 28. Når vi leser om den rikdom av jordisk herlighet som skulle komme over dem hvis de holdt loven, da kunne vi spørre: Hva ønsker du mer? Når vi leser det, ser vi at det er alt sammen jordisk herlighet, men de aller fleste mennesker, også religiøse, ønsker heller ikke noen annen rikdom. Derfor ser vi at når menneskene kommer i jordisk nød, særlig sykdom til legemet, da begynner de å be til Gud, og de ber om forbønn. Men sin åndelige nød og fattigdom kjenner de ikke og bekymrer de seg ikke om.

Det var rikdommen for ånden Jesus kom med. Hva er det? spør du. Det er Kristi dyder. Det er å bli styrket i vårt innvortes menneske. «Derfor altså bøyer jeg mine knær for Faderen, som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden, at han etter sin herlighets rikdom må gi eder å styrkes med kraft ved hans Ånd i eders innvortes menneske.» Ef. 3, 14-16.

Når trengsler og motganger kommer, har de aller fleste et så svakt innvortes menneske at de ikke har kraft til å bære det. De taper likevekten, som det sies. Synden tar overhånd, de får imot hverandre, ekteskapene oppløses, kjærligheten blir kald hos de fleste. I Ef. leser vi videre om det rominnhold Kristi kjærlighet har. Han bar all verdens synd. Derved beseiret han hele ondskapens åndehær. «Å kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, forat I kan fylles til all Guds fylde.» V. 17-21. Vi ser at Paulus forkynte hele Guds fylde, hele Guds råd. Ap.gj. 20, 27.

«Salige er de fattige i ånden.» «Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de fredsommelige, for de skal kalles Guds barn.»

Bergprekenen er som et bord Jesus dekker for dem som har et «himmelsk kall.» Det er et himmelsk budskap for hver den som hungrer og tørster etter et guddommelig liv, en ubegrenset rikdom av Guds fylde for vår ånd. Ja, sier du, men de skal også arve jorden. Ja, men det er bare tilgiften, og det er den menneskene slåss om. Derfor er de så urolige og fattige. «Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift!» Hvis vi søker Guds rike først, da er det jordiske innbefattet i det som en tilgift, og Jesus fortsetter: «Vær altså ikke bekymret for den dag i morgen! for den dag i morgen skal bekymre seg for seg selv, hver dag har nok med sin egen plage.» Det var de saktmodige som skulle arve jorden, den som de andre slåss om. De saktmodige har tid til å vente på tilgiften.

Jesus er også kalt Fredsfyrsten. Han skal en dag binde Satan for 1000 år. Da opprettes tusenårsriket, og de som skal herske, råde der, er Jesus og bruden, også kalt hans brødre. Denne makt har de fått ved å døde kjødet med dets lyster og begjæringer. Åp. 19, 7 og videre i 20. kapittel.

Leser vi i bergprekenen, kommer det tydelig fram hvordan loven oppfylles ved at begjæret dødes. «I har hørt det er sagt: Du skal ikke drive hor. Men jeg sier eder at hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.» Vi ser videre hvor radikalt vi må gå til verks for å få dødet det. Først da kommer man til hvile. Et eksempel på hva loven hadde utrettet, og hva vi oppnår i den nye pakt, ser vi da fariseerne kom til Jesus med kvinnen som var grepet i hor.

«Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i hor, og de stilte henne fram for ham og sa til ham: Mester! Denne kvinne er grepet på fersk gjerning i hor. I loven har Moses foreskrevet oss at slike kvinner skal stenes, hva sier nå du? Dette sa de for å friste ham, så de kunne få klagemål imot ham. Men Jesus bukket seg ned og skrev med fingeren på jorden. Og da de ble ved å spørre, rettet han seg opp og sa: Den av eder som er uten synd, han kaste den første sten på henne! Og han bukket seg atter ned og skrev på jorden. Men da de hørte det, gikk de ut, den ene etter den annen, de eldste først, og Jesus ble alene tilbake med kvinnen som sto der. Da rettet Jesus seg opp og sa til henne: Kvinne! Hvor er de? Har ingen fordømt deg? Hun sa: Nei, Herre! ingen. Da sa Jesus: Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort, og synd ikke mere! Atter talte da Jesus til dem og sa: Jeg er verdens lys, og den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys.» Joh. 8, 3-12.

Fariseerne kom og var rettferdige etter loven, slik som også Paulus var som fariseer. Fil. 3, 6-10. Denne rettferdigheten av loven kalte han for sin rettferdighet. Den hadde han ikke oppnådd ved nåden. Men nå da han hadde fått kunnskap om Kristus, var ikke den mer verdifull for ham. Nå ville han ha rettferdigheten av Gud på grunn av troen, og så forklarer han hvordan han får del i den:

«Så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død.» Dette er veien hvis lovens krav skal oppfylles. Da blir det sant for Guds åsyn, ikke bare for mennesker.

Mange undres på hva Jesus skrev, noen sier at han skrev i sanden. Andre sier at han var så ydmyk at han bøyde seg ned og ventet på svar fra Faderen. I sanden går det ikke an å skrive noen ting, og hvis man skriver, må en også tenke på det en skal skrive. Jeg er ikke i tvil om hva han skrev. Vanlig nevner menneskene det som passer dem, og utelater det som ikke passer. Derfor tror jeg at han skrev det som videre sto i loven: «Du skal ikke begjære!» Og da han igjen bukket seg ned og skrev, tror jeg at han skrev det som sto videre i loven: «Forbannet er hver den som ikke blir ved i alt det som er skrevet i lovens bok, så han gjør det!» «Men da de hørte det, gikk de ut, den ene etter den annen, de eldste først.» (På engelsk står det at de ble overbevist i sin samvittighet.)

Vi ser at ved troen og nåden i Kristus kan loven oppfylles - begjæret dødes. Det blir da det guddommelige liv som Jesus levde. Leser vi videre i Matt. 5, står det: «I har hørt det er sagt: Øye for øye, og tann for tann! Men jeg sier eder at I ikke skal sette eder imot den som er ond mot eder, men om noen slår deg på ditt høyre kinn, da vend også det andre til ham.» «I har hørt at det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier eder: Elsk eders fiender, velsign dem som forbanner eder, gjør vel imot dem som hater eder, bed for dem som forfølger eder, forat I kan bli eders himmelske Faders barn.»

Når vi leser det, forstår vi at det må en kraftig slaktning - dødelse - til i legemet for å få bukt med det temperament vi har, slik at vi kan velsigne av hjertet, uten hykleri. Dette er blitt mulig på den nye og levende vei gjennom kjødet, som Jesus har innvidd oss. Da blir vi i sannhet Guds barn, Jesu brødre.

Jesus gir videre en kraftig formaning: «Ta eder i vare at I ikke utøver eders rettferdighet for menneskenes øyne, for å sees av dem, ellers har I ingen lønn hos eders Fader i himmelen.» Vi ser at det som betyr noe, er hva vi gjør for Faderens åsyn - det skjulte liv med Kristus i Gud.

Vi leser: «I tjenere! vær lydige i alle ting imot eders herrer etter kjødet, ikke med øyentjeneste, som de som vil tekkes mennesker, men i hjertets enfold, idet I frykter Herren! Det I gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker, for I vet at I skal få arven til lønn av Herren. Tjen den Herre Kristus!» Kol. 3, 22-24.

Tenker vi på tjeneren, som på den tid vanligvis var en slave, at han skulle være så enfoldig å tjene som for Herren og ikke for mennesker, da forstår vi at Kristi død måtte være virksom for å kunne leve et slikt liv. Dertil skulle han bare tenke på arven som han skulle få av Herren, som lønn. En slik en er en sann troende.

I 1. Kor. 7, 21-23 leser vi: «Ble du kalt som trell, da gjør deg ingen sorg av det, men kan du også bli fri, så gjør heller bruk derav! for den trell som er kalt i Herren, er Herrens frigitte, likeså er også den frie som er kalt, Kristi trell. I er dyrt kjøpt, bli ikke menneskers treller!»

Trellen hadde ingen frihet som han selv kunne bestemme over. Dermed følte han det nok slik at han kunne ikke arbeide for Gud, slik som de andre. Han følte seg unyttig og satt til side, men Paulus trøster ham, og sier: «Gjør deg ingen sorg av det.» Ja, hvorfor ikke? Nei, «for i Kristus Jesus gjelder hverken omskjærelse eller forhud noe, men bare tro, virksom ved kjærlighet.» «For hverken omskjærelse eller forhud er noe, men bare en ny skapning.» Gal. 5, 6 og 6, 15. Det er det samme hva man gjør, hvis en ikke kommer til det å bli en ny skapning, er man intet i Guds øyne. I oppstandelsen er det bare guddommelig natur som har verdi. Dertil har alle mennesker den samme mulighet. «Og alt som I gjør i ord eller gjerning, gjør det alt i den Herre Jesu navn, idet I takker Gud Fader ved ham.» Kol. 3, 17. På den måte får alt det jeg gjør, verdi for evigheten. «Bli ikke menneskers treller.» Det blir alle som gjør det de gjør, for å sees av mennesker, og det har ingen verdi i oppstandelsen.