Paktens blod

«Men fredens Gud, som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde, han gjøre eder fullt dyktige i all god gjerning, så I kan gjøre hans vilje, idet han virker i eder det som tekkes ham, ved Jesus Kristus, ham være æren i all evighet! Amen.»

Det var i kraft av paktens blod at Gud førte vår store hyrde opp fra de døde. Uten det vitnet kunne han ikke ha reist ham opp. Han ble altså ikke reist opp fordi han var Guds Sønn. Nei, Gud sendte sin enbårne Sønn for å gjøre en gjerning, for å opprette en ny pakt, og å innvie en ny vei inn i helligdommen for oss mennesker, slik at vi kunne bli hans brødre og få del i guddommelig natur.

Denne pakten var: «Da sa jeg: Se jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre, Gud, din vilje. Idet han først sier: Offer og gaver og brennoffer og syndoffer ville du ikke ha og hadde du ikke lyst til - og de bæres dog fram etter loven - så har han deretter sagt: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar det første bort for å innsette det annet, og ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle. Og hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger fram de samme offer, som dog aldri kan bortta synder, men han har frembåret ett offer for synder og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd.» K. 10, 7-12.

Alle disse offer og gaver og syndoffer måtte bæres fram som en nødforordning inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk. Gud hadde ikke lyst til disse nødforordninger. Det var jo bare fordi de ikke gjorde Guds vilje. Dette forhold tilfredsstilte ikke Gud. Derfor kom Jesus for å sette alt i rette skikk.

I stedet for alle disse gaver og offer og slaktoffer kom han med et legeme som vi har, og så ofret han det, idet han ofret seg selv. Det ble opprettet et alter i hans legeme. Gud selv uttok de offer som skulle legges på det alter. Han fordømte synden i kjødet, det som hindret menneskene i å gjøre Guds vilje. Dermed ble det mulig som for loven var umulig. «Forat lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.»

«Da sa Herren til ham: I fariseere renser nu beger og fat utvendig, men eders indre er fullt av rov og ondskap. - Men gi det som er inneni, til almisse, og se, da er alt rent for eder.» «Du blinde fariseer! rens først begeret og fatet innvendig, for at det også kan bli rent utvendig!»

Å holde på å rense fatet utvendig, blir bare telttjeneste. Det blir aldri noen utvikling og vekst ved den tjenesten, men når det indre blir renset, da blir det et nytt liv. Det nye liv er å bruke legemet til å gjøre Guds vilje. «At I fremstiller eders legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer - dette er eders åndelige gudstjeneste.»

Denne gudstjenesten opprettet Jesus, det var den nye pakt med hans Fader. Da måtte det bli en rensning av det indre, en død over synden i kjødet. Jesus ofret seg selv i kraft av en evig ånd. Det blod som kom fram ved den ofringen, var paktens blod. Det blodet vitnet om at Jesus aldri hadde gjort sin vilje, men holdt pakten med Faderen.

Hans mat var å gjøre Guds vilje. Derfor står det om ham: «Han er den som kom med vann og blod, Jesus Kristus, ikke bare med vannet, men med vannet og med blodet, og Ånden er den som vitner, fordi Ånden er sannheten. For de er tre som vitner: Ånden og vannet og blodet, og disse tre går ut på ett. Tar vi imot menneskenes vitnesbyrd, da er Guds vitnesbyrd større, for dette er Guds vitnesbyrd at han har vitnet om sin Sønn. Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv, og den som ikke tror Gud, har gjort ham til en løgner, for han har ikke trodd på det vitnesbyrd som Gud har vitnet om sin Sønn.» 1. Joh. 5, 6-10.

Vannet renser legemet utvendig, og blodet renser legemet innvendig. Jesus kom ikke bare med vannet - en utvendig renselse. Men han kom også med blodet, den innvendige renselse. Det han kom med, var jo for oss. Dette blod Jesus kom med, var hans blod, beviset for at han ikke levde, men Faderen levde i ham. Det er «i» dette Jesu blod, vi har frimodighet til å gå inn i helligdommen. Dette kommer vi til ved å være korsfestet med Kristus og ikke leve selv, men at Kristus lever i oss. Hvis du ikke er tro i denne nye pakt, men gjør din egen vilje, da kan du få syndenes forlatelse, det blir en utvendig renselse - vannets vitnesbyrd - helliget «ved Jesu blod.»

«Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv.» Den som tror på Guds Sønn, han følger ham etter. Han kommer også inn i den pakt og det liv som Jesus levde. Da har han jo også Guds vitnesbyrd om Sønnen i seg selv. «Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn.» Rom. 8, 16. Det er jo langt større enn menneskers vitnesbyrd. Og fordi man ikke har dette Åndens vitnesbyrd, betyr det så veldig mye hva mennesker sier om en. Da varierer det mellom fornærmelse eller glede, ettersom menneskene vitner om en. Først når en kommer til paktens blod, blir det hvile.

«La oss derfor gjøre oss umak for å komme inn til den hvile, forat ikke noen skal falle etter samme eksempel på vantro. For Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd, og ingen skapning er usynlig for hans åsyn, men alt er nakent og bart for hans øyne som vi har å gjøre med.» K. 4, 11-13.

Menneskene strever og sliter for å tekkes denne og hin. Slik gjorde engelen for menigheten i Sardes. Han fikk også ord av å leve, men han var død. Han hadde levde for mennesker og fått godt vitnesbyrd av dem, men det er jo med Gud vi har å gjøre. Det er med ham vi har å gjøre i denne nye pakt, og han bedømte engelen til å være død. Når en søker ære av mennesker, lever en selv og er død for Gud. Dette har Jesus lært oss grundig: «Ta eder i vare at I ikke utøver eders rettferdighet for menneskenes øyne, for å sees av dem, ellers har I ingen lønn hos eders fader i himmelen.» Matt. 6, 1. «Det I gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker, for I vet at I skal få arven til lønn av Herren. Tjen den Herre Kristus!» Kol. 3, 23-24.

«Dog har du noen få navn i Sardes, som ikke har smittet sine klær, og de skal gå med meg i hvite klær, for de er det verd. Den som seirer, han skal således bli kledd i hvite klær, og jeg vil ikke utslette hans navn av livsens bok, og jeg vil kjennes ved hans navn for min Fader og for hans engler.» Åp. 3, 1-5.

En kan ikke leve i den nye pakt og så tekkes mennesker. Vi må ha det alteret i legemet, der synden i kjødet dødes, for å få den mat som er å gjøre Guds vilje, og å fullbyrde den gjerning han gir oss. Sardes-engelen var kommet ut av denne troskap, og dermed hadde han mistet Åndens vitnesbyrd med sin ånd at han var Guds barn.

«La oss glede og fryde oss og gi ham æren! for Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort seg rede, og det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger.» Åp. 19, 7-8.

Dette er bruden, hun som følger Lammet hvor det går. Hun var trofast i den nye pakt og levde ikke seg selv. Hun hadde ikke besmittet sine klær - gjerninger - med øyentjeneste. Hun hadde, likesom Jesus, bare med Gud å gjøre. Hun vil også bli opprykket i kraft av paktens blod, når Jesus kommer igjen for å hente dem som hører ham til. 1. Kor. 15, 23. Han kommer som en tyv, men han er ikke en tyv. Han henter ikke andre enn dem som hører ham til.

«Han gjøre eder fullt dyktige i all god gjerning, så I kan gjøre hans vilje, idet han virker i eder det som tekkes ham, ved Jesus Kristus, ham være æren i all evighet! Amen.»

Når Gud skal virke i oss, da virker han gjennom hodet for legemet, som er Kristus. Og så er det Hodet som føyer oss sammen, og hvert lem «vokser sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver del især.» Ef. 4, 15-16.

Uten at vi får forbindelse med Hodet, får vi ikke del i denne frelse. For å få forbindelse med Hodet, må vi også gå inn i denne nye pakt. Jesus gir klart og tydelig betingelsene for å bli hans disippel. Det var blant annet å oppgi alt og å hate sitt eget liv. Luk. 14, 25-27 og 33.

Da kan vi si at vi har lagt oss på alteret, likesom Jesus da han trådte inn i verden. Det er den trange porten, som få finner. Det er å bli døpt til Jesu død, for å kunne leve et nytt levnet. Da svarer Gud med ild, og vi blir døpt med den Hellige Ånd, og får den kraft vi må ha for å følge Jesus. Johannes døpte til syndenes forlatelse, men vi døpes til Jesu Kristi død, og han er den som døper med den Hellige Ånd og ild. Ap.gj. 19, 2-7. Rom. 6, 1-5. Hvorledes skulle vi da holde ved i synden? Langt derifra!

«Og ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle.» Det var ved at Jesus overga seg til Faderens vilje, at han ved en evig ånd bar seg selv fram som et ulastelig offer, og når vi gir våre legemer over til den samme vilje, hører vi hans legeme til. Vi er helliget én gang for alle ved ofringen av Jesu Kristi legeme.

«For Kristi kjærlighet tvinger oss, idet vi har oppgjort dette med oss selv at én er død for alle, derfor er de alle død, og han døde for alle, forat de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som er død og oppstanden for dem.» 2. Kor. 5, 14-15. Vi ser at den død som skjedde i Jesu legeme, tilregnes oss når vi har opphørt med å leve for oss selv, men lever for ham. Vi hater da vårt eget liv, og Ånden gir oss lys og leder oss til de samme offer som er fullbyrdet i Jesu legeme. Da er vi i Jesu blod - paktens blod.

«Og hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger fram de samme offer, som dog aldri kan bortta synder.» Alle disse offer tok de utenfor sitt legeme, og de kunne ikke ta bort synden, livet deres forble det samme. Tilsvarende dette ser vi hvordan de religiøse forsamlinger taler om å ofre. Det er veldig mange ting de skal ofre til. Først må de i alle fall gi «tienden,» og siden frivillige gaver til misjonen. En får det inntrykk at hadde de bare penger nok, så kunne de ha frelst alle mennesker i verden. Men selv blir deres liv ikke forandret utover det å leve et ærefullt liv for mennesker, og ofte lykkes ikke det engang.

Dette viser tydelig at alle deres offer - de samme offer - som det mases på for at de skal gi, kan ikke ta bort synden. De tror ikke på den måte å misjonere på som Jesus bad om: «Men jeg beder ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. Og den herlighet som du har gitt meg, den har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett, jeg i dem, og du i meg, for at de skal være fullkommet til ett, så verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, likesom du har elsket meg.» Joh. 17, 20-23. Ja, for en bønn. Ut ifra denne enheten kan vi misjonere.

Tror du Jesus bad ut i luften? Tror du at den frelsen er umulig? Sier du: Nei! Da må vi spørre: Hvorfor forkynner du det da ikke? Hvorfor hører du ikke om denne frelse rundt i de religiøse forsamlinger, eller ser noe til oppfyllelsen av Jesu bønn? Det er fordi de ikke kjenner den nye og levende vei, som Jesus har innvidd gjennom sitt kjød, og at når den er død, så «er de alle død.» De er ikke gått gjennom den trange port - hate sitt eget liv - men de er gått gjennom den brede port - han har gjort alt, og vi skal intet gjøre. - De kjenner ikke til det alter i Kristi legeme, der deres mat er å gjøre Guds vilje, og fullbyrde den gjerning han gir dem å gjøre. Derfor er det alltid strid og splittelse iblant dem.

Men de bygger misjonsstasjoner og sender ut misjonærer i hopetall. Trette, avind og splid er det der de kommer fra, og det blir det der de kommer. Ved alle deres offer blir det ikke slutt på synden. «Men han har frembåret ett offer for synder og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd.» Han som «ved en evig ånd bar seg selv fram som et ulastelig offer for Gud,» hans blod renser våre samvittigheter fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud. Alle de som er korsfestet med Kristus, er «i» Jesu blod og har frimodighet til å gå inn i helligdommen. Der er det ingen avind, strid og splittelse. Der er de ett, «likesom Faderen og Sønnen er ett.»