Utenfor leiren

«Vi har et alter som de ikke har rett til å ete av de som tjener ved teltet, for de dyr hvis blod bæres inn i helligdommen ved ypperstepresten til å sone for synd, deres kropper brennes opp utenfor leiren, derfor led også Jesus utenfor porten, forat han ved sitt eget blod kunne hellige folket. La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! for vi har ikke her en blivende stad, men søker den kommende. La oss da ved ham alltid frembære lovoffer for Gud, det er: frukt av leber som lover hans navn!»

De som tjener ved teltet, er slike som tjener for folket for å holde alt det utvortes i orden. «De skal være tjenere i min helligdom, oppsynsmenn ved husets porter og tjenere i huset, de skal slakte brennofferet og slaktofferet for folket, og de skal stå for deres åsyn og tjene dem.» Esek. 44, 11. Blodet av disse slaktoffer ble ikke båret inn i helligdommen. 3. Mos. 6, 23. «Men de levittiske prester, Sadoks sønner, som tok vare på det som var å vareta i min helligdom, da Israels barn forvillet seg bort fra meg, de skal trede nær til meg for å tjene meg, og de skal stå for mitt åsyn og frembære for meg fett og blod, sier Herren, Israels Gud. De skal gå inn i min helligdom, og de skal trede nær til mitt bord for å tjene meg, og de skal ta vare på det jeg vil ha varetatt.» Esek. 44, 15-16.

«Derfor led også Jesus utenfor porten, for at han ved sitt eget blod kunne hellige folket.» Men vi vet at når ypperstepresten gikk inn i helligdommen med blodet for å sone for folkets synder, så kom ikke folket inn i helligdommen. De fikk bare syndenes forlatelse, og de ofringene kunne ikke «gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem.» K. 10, 1-4. Men Jesus gikk inn i helligdommen med sitt eget blod og fant en evig forløsning. «Han som ved en evig ånd bar seg selv fram som et ulastelig offer.» Og ved ham forkynnes syndenes forlatelse.

Men de som blir helliget ved Jesu blod, kommer heller ikke inn i helligdommen. Her lever den religiøse verden i en stor villfarelse. De regner med det ord: «Da vi altså, brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen.» Da regner de med at de er kommet inn der ved å få syndenes forlatelse. Nei, de som fikk syndenes forlatelse, de ble helliget «ved» Jesu blod. Vi leser videre at Jesus har innvidd oss en ny og levende vei til å gå inn i helligdommen. Og denne vei går gjennom hans kjød. Ja, dette er en veldig hemmelighet, den Paulus taler om som ble ham åpenbart. Du har vel lest dette mange ganger, men aldri tenkt over det, eller lagt merke til det som står. Skal vi altså komme «i» Jesu blod inn i helligdommen, må vi gå på den vei Jesus har innvidd oss.

Vi leste: «La oss da gå ut til ham utenfor porten og bære hans vanære.» Når religiøse forsamlinger splittes, da blir det sagt av dem som går ut: Ja, vi må gå utenfor leiren og bære hans vanære. - Og så blir det enda en ny splittelse, og de tror igjen at de går utenfor leiren. - Men vi leste: «La oss da gå ut til ham utenfor leiren.» De har nok oversett at det står: «til ham.» Hvor var han, da han døde utenfor porten? Han var korsfestet. Hva betyr det altså å gå ut til ham? Det betyr det som Paulus sier som et personlig vitnesbyrd, Gal. 2, 20: «Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, og det liv jeg nu lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg.»

Blant den flokken som er gått ut til ham, er det ingen splittelse. Der på korset gjorde han de to til ett nytt menneske og nedrev gjerdets skillevegg, og det var ved hans kjød, leste vi. Ef. 2, 14-18. Paulus skriver videre: «Men de som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer.» Gal. 5, 24.

Er vi blitt døpt med én Ånd til å være ett legeme, og har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer, da er vi lemmer på Kristi legeme. Da har vi kraften av hans oppstandelse, og vi lærer å kjenne ham og samfunnet med hans lidelser, idet vi blir gjort lik med ham i hans død. Fil. 3, 10. På den veien er det vi kommer «i» Jesu blod, og har frimodighet til å gå inn i helligdommen. De som lever seg selv, har ikke den frimodighet.

Det er veldig lett å høre forskjell på de to gruppene når de taler. De som er helliget ved Jesu blod, de taler om at Jesus har gjort alt, vi skal ingen ting gjøre. Han har oppfylt loven i vårt sted, han har lidt for meg og er korsfestet for meg, og Gud ser oss fullkomne gjennom Jesu blod.

Den andre gruppen taler om hva Jesus har gjort for oss, den mulighet vi har fått ved det verk Faderen har fullendt ved sin Sønn. De taler om å oppgi alt for å bli hans disippel, om å følge i hans fotspor, han som ikke gjorde synd. De taler om å få del i Kristi lidelser, og å være korsfestet med ham og bære Jesu død med oss i legemet, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme, slik at lovens krav kan bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. - Ja, dette er to vidt forskjellige taler. «Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menigheten!» Vi leser i Åp. at Åndens tale alltid er: «Den som seirer, osv.»

«La oss da ved ham alltid frembære lovoffer for Gud, det er frukt av leber som lover hans navn!»

«Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» Det var Paulus’ vitnesbyrd. Hadde han da noe å knurre over? Noe å være misfornøyd med? Nei, han satt i fengsel og ventet på en dom, men visste ikke om det ble dødsdom eller ei, og i den situasjonen skriver han til menigheten: «Gled eder i Herren alltid! atter vil jeg si: Gled eder!» Fil. 4, 4. Hvor ofte skulle han glede seg? Alltid! Det er slik de har det, de som er gått utenfor leiren, ut til ham! De lever ikke lenger selv, men Kristus lever i dem. Frukten av at Kristus lever i dem, er: at de alltid frembærer lovoffer for Gud. De har ikke annet på sine lepper.

«Disse er folk som knurrer og klager over sin skjebne, enda de farer fram etter sine lyster, og deres munn taler skrytende ord, enda de smigrer for folk for vinnings skyld.» Jud. 16. En skulle tro at det her er tale om slike som ikke vil ha med Gud å gjøre, men slik var det ikke. «Disse er skamflekker ved eders kjærlighetsmåltider, uten blygsel holder de gilde med eder og forer seg selv, vannløse skyer som drives avsted av vinden, trær, nakne som om høsten, ufruktbare, to ganger død, opprykket med rot.» V. 12.

En kan virkelig spørre: Hvorledes kunne slike være med i kjærlighetsmåltidet! Jo, Antikrists ånd hadde vært så virksom at Guds nåde var forvendt til skamløshet. Dermed kunne de ikke høre klart eller se klart, og heller ikke dømme i de forskjellige ting. Ja, slik går det iblant de religiøse som forkynner: Han har gjort alt, vi skal intet gjøre, nåden i Kristus dekker alt. Gud ser oss gjennom Jesu blod som fullkomne. Pass deg så du ikke kommer under loven, så du skal frelse deg selv! Pass deg så du ikke gjør noe i egen kraft! Osv. osv. En forskrekkelig forførelse!

«I elskede! mens jeg gjorde meg all flid for å skrive til eder om vår felles frelse, så jeg meg nødt til å skrive til eder med formaning om å stride for den tro som én gang er overgitt til de hellige.» V. 3.

Ja, virkelig var han nødt til det når forholdet var slik. Ingen iblant dem kunne føre Ordet, som er skarpere enn noe tveegget sverd, og få de ugudelige utskilt. K. 4, 12. 2. Pet. 1, 9. Men det vanlige nå er, om noen lar lyset skinne slik at ugudeligheten blir belyst, da skrikes det blant de såkalte gudsdyrkere: Døm ikke, forkynn Kristus! og dermed tør ingen si noe. 1. Joh. 2, 18-19 og 4, 1-6.

Det er lett å forstå at alle disse gudsdyrkere ikke er gått utenfor leiren til Ham. At de ikke er korsfestet med Kristus, kan du høre lang vei, for de som elsker Gud og ikke lenger lever selv, har det slik at alle ting tjener dem til gode. Det de tenker på i alle forhold, er helliggjørelse. - «For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns billede, forat han skulle være den førstefødte blant mange brødre.» Rom. 8, 28-29. Intet under at det fra slike mennesker alltid høres lovsanger for Gud, og at de alltid gleder seg i Herren.

Vi leser i 1. Kor. 13 om alle de herlige nådegaver vi kan ha, og også om gode ting vi kan gjøre, uten å ha kjærlighet, men da er jeg intet, og det gagner meg intet. Så får vi en beskrivelse om hva kjærlighet er og ikke er. Da forstår vi at vi ikke har kjærlighet hvis vi lever for oss selv. Skal vi bli i kjærligheten, som ikke «gjemmer på det onde, men utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt,» da må vi ha det alteret i vårt legeme, som gjør at jeg ikke lever meg selv. Da går jeg på den nye og levende vei, som går gjennom kjødet og inn i helligdommen. Der ved det alteret kommer jeg «i» Jesu blod. Det roper bedre enn Abels blod. K. 12, 24.

Vi kan spørre: Hva skal vi gjøre der i helligdommen? Der er nådens trone. Der kan vi be om nåde for vårt eget liv, så vi blir uten synd i fristelsen, men ikke bare det. Jesus er der for Faderens åsyn for å gå i forbønn for oss. Det var også hva ypperstepresten i den gamle pakt gjorde. Og vi forstår at vi blir ikke en sann forbeder for en vi ikke kan tåle, eller en vi har imot. Det må alt sammen være dødet, for Jesu blod anklager ikke. Det roper om nåde og frelse.

Vi har ikke frimodighet for Faderen uten å være i kjærligheten. For der frembærer vi alltid lovoffer for Gud. Er jeg i Jesu blod, har jeg også en gjerning å gjøre. Det er den samme som Jesus har, og det som Paulus formaner oss til i Ef. 6, 18-20.

«Vi har et alter som de ikke har rett til å ete av de som tjener ved teltet.» Hvor er det alter? Det alter er i legemet. «Alltid bærende Jesu død med oss i legemet, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme.» Der ser vi at ofringene foregår i legemet.

«Jesus sier til dem: Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.» Joh. 4, 34. «For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg.» Joh. 6, 38. Han «bar seg selv fram som et ulastelig offer for Gud.» Her ser vi ofringen av hans vilje - seg selv - for å gjøre Guds vilje. Han hadde et alter i sitt legeme. Derved fikk han den mat å ete, den som disiplene den gang ikke kjente, nemlig å «gjøre» Guds vilje, og å «fullføre» Guds gjerning som han var sendt for.

Ved å gå utenfor leiren ut til ham, og å være korsfestet med ham, blir hans død også virksom i oss. Ved det alter blir Guds ord levende for oss. Da forstår vi å «gjøre» Guds vilje, og vi får en gjerning å utføre. Intet under at vi alltid frembærer lovoffer for Gud.

«Derover fryder I eder, om I enn nu - når så skal være - har sorg en liten stund ved allehånde fristelser, for at eders prøvede tro, som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, ...» «Da nu Kristus har lidt i kjødet, så væbne og I eder med den samme tanke, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden, så I ikke lenger skal leve etter menneskers lyster, men etter Guds vilje, den tid I ennu skal være i kjødet.» «I elskede! undre eder ikke over den ild kom kommer over eder til prøvelse, som om det hendte eder noe underlig! men i samme mon som I har del i Kristi lidelser, skal I glede eder, forat I også i hans herlighets åpenbarelse kan glede eder med jubel.» 1. Pet. 1, 6-7 og 4, 1-2 og 12-13.

Her ser vi at alteret i legemet kommer tydelig fram. Det som ofres, er selvlivet, dette jeg-livet som ødelegger alle forhold, og gjør at Satan får makt. Vi må først ta Kristi lidelser ved alteret, og da kommer vi til Jesu liv, det som er vår mat, og til den gjerning han gir oss å utføre som lem på hans legeme. Vi får del i den «gledens olje» som Jesus ble salvet med fremfor sine medbrødre, men alle hans brødre blir også salvet med den samme olje. K. 1, 9.

Det at vi må ta lidelsen først, betyr at det er et liv i tro, og Jesus er «troens opphavsmann og fullender». K. 10, 38-39. Dette kommer tydelig fram i det vi har lest i Peters brev. Troen gjør at vi gleder oss i lidelse, slik som Moses: «. . . idet han heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden, og aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egyptens skatter, for han så fram til lønnen.» Dette liv vil du aldri finne hos dem som ikke er korsfestet med Kristus, men lever selv.