Jesus som borgsmann for en bedre pakt

«For hine er blitt prester uten ed, men han med ed ved den som sier til ham: Herren svor, og han skal ikke angre det: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis - så visst er det en bedre pakt som Jesus er blitt borgsmann for. Og av hine prester har det vært flere, fordi de ved døden ble hindret fra å holde ved, men denne har et uforgjengelig prestedømme, fordi han blir til evig tid, og derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.»

Vi har før lest om Jesu utdannelse til yppersteprest, hvordan han ble fristet, men dødet synden i kjødet, slik at han ikke syndet. Derfor kunne ikke døden holde ham. Og han lever alltid for Guds åsyn til å gå i forbønn for oss. Når han derfor har kalt oss til å følge seg, da er han også borgsmann for at det skal lykkes, det som den nye pakt gir håp om. Hva gir den nye pakt oss håp om? Vi leser videre: «For et eldre bud settes ut av kraft, fordi det var svakt og unyttig - loven førte jo ikke noe fram til fullkommenhet - og et bedre håp føres inn, så vi kan nærme oss til Gud.» Her ser vi det bedre håp. Det er å bli ført fram til det fullkomne.

Den gamle pakt var lastverdig fordi den ikke førte fram til fullkommenhet. Hele den religiøse verden er bedratt for dette «bedre håp» og for den «bedre pakt som Jesus er blitt borgsmann for.» Grunnen til det er at de aldri har hørt om Jesus som fikk del i blod og kjød som barna, og at han innvidde en ny og levende vei gjennom forhenget, som var hans kjød. Når han som menneskesønn fikk del i hele guddommens fylde legemlig, er han også blitt borgsmann for at det kan lykkes for alle dem som lyder ham. Kol. 2, 9. K. 5, 9.

Vi leser i k. 5: «For hver yppersteprest tas iblant mennesker og innsettes for mennesker til tjeneste for Gud, for å frembære både gaver og slaktoffer for synder, som en som kan bære over med de vankundige og villfarne, fordi han også selv er skrøpelighet underlagt, og for dens skyld må frembære syndoffer, som for folket, så og for seg selv. Og ingen tiltar seg selv denne ære, men den som kalles av Gud, likesom Aron. Således tilla da heller ikke Kristus seg denne ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født deg idag.»

Her ser vi tydelig at Jesus måtte tas iblant menneskene og innsettes for mennesker. Vi ser også at han ikke ble yppersteprest fordi han var Guds Sønn, men fordi han hadde frembåret det syndoffer som førte ham selv fram til hele guddommens fylde i hans kjøds dager, og som også kan føre oss fram til fullkommenhet. Derfor er han borgsmann for dette håp - denne pakt som fører oss til fullkommenhet.

Vi leser videre: «For en sådan yppersteprest måtte vi og ha, hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene, en som ikke hver dag trenger til, likesom yppersteprestene, først å frembære offer for sine egne synder, deretter for folkets, for dette gjorde han én gang for alle da han ofret seg selv. For loven innsetter til yppersteprester mennesker som har skrøpelighet, men edens ord, som kom etter loven, innsetter Sønnen, han som er blitt fullendt for all evighet.»

Her står det tydelig at Jesus ble fullendt til yppersteprest. Vi har før lest at han lærte lydighet av det han led, «og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham.» Vi leser i samme forbindelse: «Og han har i sitt kjøds dager . . .» Det var som menneskesønn i blod og kjød som barna, han ble fullendt som yppersteprest og borgsmann for en ny pakt til å kunne føre dem til fullkommenhet som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.

Vi leste: «En som ikke hver dag trenger til, likesom yppersteprestene, først å frembære offer for sine egne synder, deretter for folkets, for dette gjorde han én gang for alle da han ofret seg selv.» «Men det behaget Herren å knuse ham, han slo ham med sykdom, når hans sjel bar fram skyldofferet, skulle han se avkom og leve lenge, og Herrens vilje skulle ha fremgang ved hans hånd.» Es. 53, 10.

All fordervelse i verden kommer av lysten. 2. Pet. 1, 4. Synden i kjødet er skyld i all fordervelse i verden. Det var den Faderen fordømte i Jesu kjød. Rom. 8, 3. Hadde ikke Jesus vært lydig der i lidelsen da han ble fristet, så han ofret seg selv - brakte den synd i døden som Faderen fordømte - da hadde han selv også syndet. Han måtte bringe dette skyldoffer, først for seg selv - forat han ikke selv skulle synde - derved ble det til frelse for hele folket, alle de som lyder ham.

I forbindelse med skyldofferet kan vi lese om kampen i Es. 63: «For hevnens dag var i mitt hjerte, og mitt forløsningsår var kommet». V. 4. - Det var han som er mektig til å frelse, som kom opp fra Bosra. I v. 8 står det: «Han sa: Ja, de er mitt folk, de er barn som ikke vil svike. Og han ble en frelser for dem».

Det står i 1. Pet. 3, 18 at Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss frem til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden.

Det var jo i kjødet skyldofferet lå. Når det var fullbrakt, da var skyldbrevet betalt, og han kunne nagle det til korset. Straffen ble lagt på ham, for at vi skulle få fred. Es. 53, 5. Da løskjøpte han oss med sitt dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam, fra vår dårlige ferd, som var arvet fra fedrene. 1. Pet. 1, 18-19. - Ved dette kan vi få syndenes forlatelse. Han gjorde oss levende med ham, idet han tilgav oss alle våre overtredelser. Kol. 2, 13-14.

Men han bar ikke våre synder opp på korset bare for at vi skulle få syndenes forlatelse, nei, det var for at vi skulle avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten og vandre i hans fotspor. 1. Pet. 2, 24.

Da kommer vi inn på den nye og levende vei, som går gjennom kjødet, hvor skyldofferet ligger, og Kristi død må fullbyrde dommen over skyldofferet i oss. Ellers vil synden i kjødet forårsake at vi fortsetter å gjøre synd, slik som før. Men er vi drevet av Ånden til ofringen i legemet, kommer vi inn i Jesu blod, og har frimodighet til å gå inn i helligdommen. Da vil også Herrens vilje ha fremgang ved vår hånd, og vi kan føre menneskene til Gud. Da er vi Kristi legeme her på jorden, så lenge nådetiden varer.

Derfor kan vi, som Paulus forkynner: «Ved ham forkynnes eder syndenes forlatelse, og fra alt det som I ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror.» Ap.gj. 13, 38-39. Syndenes forlatelse ble forkynt under loven, men de kunne ikke frigjøres fra sin dårlige ferd som de hadde arvet fra fedrene. Men nå kan vi ved Jesus som yppersteprest og borgsmann forkynne dette «bedre håp» - frigjørelse fra den dårlige ferd - seier over synden - og å få del i guddommelig natur. «For det er skrevet: I skal være hellige, for jeg er hellig. Og når I påkaller som Fader ham som dømmer uten å gjøre forskjell, etter enhvers gjerning, da ferdes i frykt i eders utlendighets tid, osv.» Hvor finner man denne frykt i våre dager?

«Men nu, da I er frigjort fra synden og er trådt i Guds tjeneste, har I eders frukt til helliggjørelse, og til utgang et evig liv.» Rom. 6, 22. Å fristes er ikke synd, men hvis vi da ikke bringer skyldofferet, da synder vi og kan ikke være Herrens tjener. Men har vi Jesus som yppersteprest, da ledes vi av Ånden, og vi fullbyrder ikke kjødets begjæring. Gal. 5, 16. Da kan vi gjøre en gjerning for Gud.

«Gi akt på deg selv og på læren, hold ved med det! for når du det gjør, da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» 1. Tim. 4, 16.

Ja, hvor hører du slike formaninger som Paulus gir sin dyrebare medarbeider - den «Guds mann?» Hvis du skulle følge opp disse Paulus’ formaninger, ville de nesten over alt rope: Vranglære, du vil frelse deg selv. Derfor er det vanskelig om du noen gang har hørt slike formaninger gitt i dag. Det kommer av at de ikke kjenner Jesus som yppersteprest, bare som syndoffer. De kjenner ham ikke som «forløper og borgsmann for en ny pakt.» Den nye pakt gir oss dette «bedre håp,» dette å bli frigjort fra synden. Joh. 8, 36.

Apostelen skriver om den gamle gudsdyrkelsen: «For dette er et billede inntil den nuværende tid, og svarende til dette bæres det da fram både gaver og slaktoffer, som dog ikke makter å gjøre den fullkommen etter samvittigheten som tjener Gud, men som bare, sammen med mat og drikke og alle slags tvetninger, er kjødelige forskrifter, pålagt inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk.»

«Men da Kristus kom som yppersteprest for de kommende goder, osv.» Da ble det altså noe helt nytt. Da ble det slutt med å tjene i «bokstavens gamle vesen,» fordi loven påla det. Nå kan vår samvittighet bli renset fra slike døde gjerninger, de som ikke gir vekst og utvikling. Nå er tiden kommet til å tjene den levende Gud og få del i helliggjørelse - vekst og utvikling.

«Og derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de kalte skal få den evige arv som var lovt, etterat en død har funnet sted til forløsning fra overtredelsene under den første pakt.» Og formaningen lyder videre: «La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus og skride fram mot det fullkomne.» «Og dette vil vi gjøre, om Gud gir lov til det.» K. 6, 1 og 3.

Hva betyr så det å skride fram mot det fullkomne? Jo, det betyr det som Paulus skriver i Ef. 3, 18-19: «Så I, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, må være istand til å fatte med alle de hellige hva bredde og lengde og dybde og høyde der er, og kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, forat I kan fylles til all Guds fylde.»

Har du noen gang hørt det forkynt noen plass? Jeg betviler det, nettopp fordi de ikke kjenner Jesus i hans kjøds dager som vår forløper og yppersteprest og borgsmann for dette «bedre håp, så vi kan nærme oss til Gud.» Dette håp er jo nettopp «det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget, hvor Jesus gikk inn som forløper for oss, idet han ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.» K. 6, 18-20.

I dette å skride fram mot det fullkomne har vi altså Jesus som forløper. Det lyktes for ham i hans kjøds dager. Oppstandelsen fra de døde beviste det. Han er blitt førstegrøden av de hensovede. 1. Kor. 15, 20-23. «For at vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunne lyve, skulle ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss.» Vi har jo Jesus som forløper innenfor forhenget. «Ettersom vi da har en stor yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen,» nemlig av vårt håp.

Da sier de fleste som så: Ja, men han var jo Guds Sønn, det var annerledes med ham. - Men vi leser videre hvorfor vi kan holde fast ved vårt håp: «For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. (Tysk oversettelse: «uten å synde.») La oss derfor trede fram med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid.»

En slik yppersteprest har ikke de religiøse, og selvfølgelig har de da heller ikke et slikt håp å bekjenne. De bare taler om Jesus som har gjort alt, og vi skal ikke gjøre noe. K. 4, 14-16. Videre leser vi i k. 5, 7-10 om hans skrøpelighet i hans kjøds dager, og hvorledes han kjempet for å bli frelst fra den døden som kommer ved å vandre etter kjødet. Rom. 8, 13. Korsets død på Golgata ble han jo ikke frelst ifra. Den måtte han dø for våre synder, for å forlike oss med Gud, slik at han kunne føre oss fram til dette herlige håp som vi har tatt vår tilflukt til. «Eder har han nu forlikt i hans jordiske legeme ved døden, for å fremstille eder hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn, så sant I blir ved i troen, grunnfestet og faste, og ikke lar eder rokke fra det håp evangeliet gir.» Kol. 1, 21-23.

Når vi leser dette, da ser vi at vi har en yppersteprest som virkelig har kjent til vår skrøpelighet og våre prøvelser. Lærer vi ham å kjenne, da får vi også midt i vår elendighet frimodighet til å komme for nådens trone. Vi vet da at det er hjelp å få, og det er i tillit til ham som borgsmann for dette håp, vi kan bekjenne vårt håp med stor frimodighet. Men vi leste at dette evangeliets håp måtte vi holde fast, for hele den vantro religiøsitet benekter dette håp, og de ser det som hovmod å håpe på slikt. Det kommer av at de har aldri hørt om den yppersteprest vi har.

Når vi leser om denne nye og levende vei, leser vi også: «Og da vi har en stor prest over Guds hus, så la oss trede fram med sanndru hjerte i troens fulle visshet, renset på hjertene fra en ond samvittighet og tvettet på legemet med rent vann, la oss holde uryggelig fast ved bekjennelsen av vårt håp - for han er trofast som gav løfte - og la oss gi akt på hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger, og ikke forlater vår egen forsamling, som noen har for skikk, men formaner hverandre, og det så meget mere som I ser dagen nærme seg.» K. 10, 19-25.

Her leser vi at vi ikke bare skal holde fast på håpet, men holde «uryggelig fast ved bekjennelsen av vårt håp.» Vår forsamling er der hvor de bekjenner dette håp. Den skal vi ikke forlate og gå rundt for å høre på all slags religiøst snakk. Det er lett å bli lunken i sin iver og å bli smittet av vantroens ånd. Hvorfor skal vi øde vår tid med religiøst lesestoff og underholdning i forskjellige religiøse forsamlinger? Nei, dagen nærmer seg, da Jesus kommer igjen for å hente dem som forventer ham. Han kommer ikke da for å tilgi synder eller for å bringe skyldoffer. Nei, han kommer for å hente resultatet av det verk han har fullbyrdet i dem som tror. «Således skal og Kristus, etter å være ofret en gang for å bortta manges synder, annen gang åpenbare seg, uten synd, til frelse for dem som venter på ham.» K. 9, 28.

«Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees. For på grunn av den fikk de gamle godt vitnesbyrd.» K. 11. Der leser vi videre hva de gamle oppnådde ved tro. Det var alt sammen umulig for mennesker, men ble mulig for dem som trodde. Alt dette er skrevet for vår skyld, for at vi skal se hva Gud utrettet i dem som tror. For de vantro var alt dette umulig. Likedan er det når vi forkynner den nye pakt og det håp som den gir oss. Da skriker mengden: Umulig!!! Men for oss som tror, er det blitt mulig.

Vi leste: «Men tro er full visshet om det som håpes.» Å få noen til å tro på noe de ikke håper på, det er nesten umulig. Men finner vi noen som håper på et slikt liv som evangeliet gir oss håp om, da er det ikke så vanskelig å føre dem til troen. Derfor skal man aldri diskutere med menneskene. Jesus sa: Salige er de fattige i ånden, de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal mettes. - Andre nytter det ikke å arbeide med. Gud være takk at han samler de sørgende i Sion. Es. 61, 1-3.

Vi leser i slutten av k. 11: «Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt, fordi Gud forut hadde utsett noe bedre for oss, så de ikke skulle nå fullendelsen uten oss.»

Når vi leser om hva de måtte utstå og lide for det håp de hadde, hva så med oss? Skulle ikke vi kunne utstå og lide enn mer for det bedre håp Gud har utsett for oss? Ved tro åpnes våre øyne for den herlighet Gud vil åpenbare på oss. «For jeg holder for at den nærværende tids lidelse ikke er å akte mot den herlighet som skal åpenbares på oss.» Rom. 8, 18. Ser vi den herligheten, er det ikke vanskelig å lide. 1. Kor. 2, 9.

Vi leser videre i 12. k. «Derfor, la og oss, da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt.»

Denne sky av vitner, de er vitner om at Gud åpenbarte sin herlighet på dem, og brukte dem til å gjøre og utrette det som for mennesker var umulig. Slik vil Gud også på oss åpenbare sin herlighet, og fullbyrde på oss evangeliets håp, det som nesten alle mennesker roper opp om: Det er umulig! Men den som tror, kommer aldri på skam. 1. Pet. 2, 6-9. «Avlegg alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss.» Ja, da har en jo fått seier, og dertil avlagt alt det som tynger. Da har en oppgitt alt for å bli hans disippel. En er blitt fri, slik som Jesus var da han trådte inn i verden og sa: Her er jeg, Gud, for å gjøre din vilje. - Da kunne vi spørre: Hva er det så mer? Jo, da står det videre: «Og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt.» Det er det som Paulus skriver: «Frigjort fra synden og er trådt i Guds tjeneste, har I eders frukt til helliggjørelse, og til utgang et evig liv.» Der ser vi hva vi gjør og får del i, etter å være frigjort fra synden.

Timoteus var jo frigjort fra synden, men han skulle gi akt på seg selv og på læren, da skulle han frelse seg selv og dem som hørte ham. Frukten av hans arbeid var for ham helliggjørelse. En masse predikanter tenker aldri på at det er frukten. Men de er heller ikke frigjort fra synden. De har fått en herlig omvendelse, og kanskje også en Åndsdåp, så går de inn på en bibelskole, eller kanskje studerer teologi. Ingen spør om de er frigjort fra synden, heller ikke om de har del i helliggjørelse. Det hele er et system de kommer inn i, etter at de har gått gjennom den brede port.

Etter å være kommet gjennom den trange port og ha fått seier over synd, finner vi det Paulus kaller for legemets gjerninger, som vi skal døde ved Ånden. Legemets gjerninger er vår menneskelige natur som kommer ut fra vårt legeme, på grunn av at jeg har synd som jeg ikke har sett før. Det er den annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn. Rom. 7, 23. Ånden viser meg det når jeg gir akt på meg selv og på læren. Ved å vandre i lyset, døder jeg disse gjerninger, og den guddommelige natur økes. Dette er åndelig vekst og utvikling - helliggjørelse. En herlig frukt i min tjeneste. Dette er et løp - en kamp som er oss foresatt - etter at vi har avlagt alt det som tynger, og synden som henger så fast ved oss.

«Idet vi ser på troens opphavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nu sitter på høyre side av Guds trone.» Det var altså Jesus som begynte dette troens løp og fullendte det, og vi ser hvor han da havnet. Er du kommet til troen på evangeliet? Er du med i det samme løp som Jesus? Ser du hen til den glede som venter deg? «Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg og har seiret og satt meg med min Fader på hans trone.» Åp. 3, 21. Ja, Jesus spurte hin gang: «Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?»

Vi leser videre i 12. k. at alle ekte barn har del i tukten, og at vi blir tuktet, «for at vi skal få del i hans hellighet». Har du lest det noen gang, at det er hans hellighet du får del i, når han tukter deg? Derfor, «akt ikke Herrens tukt ringe, og bli ikke motløs når du refses av ham.» «Rett de hengende hender og de maktløse knær, og gjør rette stier for eders føtter, for at ikke det halte skal komme rent i ulage, men heller må bli helbredet!»

Her ser vi hvorledes «borgsmannen» - vår yppersteprest - arbeider med oss. Hebreerne var blitt liggende etter på veien. Etter tiden burde de ha vært lærere, men de var fremdeles barn og tålte ikke fast føde. Hva kom det av at de ikke hadde fått del i veksten? Jo, de var blitt trege til å høre om lydighet, og uten lydighet kunne ikke Jesus bli dem til frelse. K. 5. Det var disse som hadde gjort en slik herlig og helhjertet begynnelse, som vi leser i k. 10, 32-. Trass i denne tilstand som de var i, skriver apostelen om det himmelske kall og den Jesu Kristi herlighet de kunne få del i. Den «så store frelse,» var enda mulig for dem. Dog, han minner dem om: «For vår Gud er en fortærende ild,» og formaner dem: «Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag med blygsel og frykt!»