Nær til: 4. Mos. 14

Vi leser at de 12 speiderne kom tilbake med svære drueklaser. De roste alle sammen landet og viste fram frukten, men fienden der var mektig. Folkene var store, speiderne var som gresshopper. Derfor hadde de ingen tro på å seire, så de kunne innta landet. De to, Josva og Kaleb, var enige i alt, bare ikke i det at de ikke kunne makte å beseire fienden. Nå var hele folket kommet nær til, men de hadde ikke tro til å gå inn.

Her ser vi hvor lett det er å høre på vantro. Hele folket hørte på de ti. Hvorfor? De trodde ikke på Guds nåde og kraft, og det hørtes så ydmykt ut dette at de ikke kunne seire. «Og Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som var blant dem som hadde utspeidet landet, sønderrev sine klær og talte til hele Israels barns menighet og sa: Det land som vi dro igjennom for å utspeide det, er et overmåte godt land. Dersom Herren har velbehag i oss, så fører han oss inn i dette land og gir oss det - et land som flyter med melk og honning. Sett eder bare ikke opp mot Herren og vær ikke redde for folket i det land, for vi skal fortære dem som det var brød, deres vern er veket fra dem, og Herren er med oss, vær ikke redde for dem! Da ville hele menigheten stene dem, men Herrens herlighet åpenbarte seg i sammenkomstens telt for alle Israels barn.»

Vi ser at de var kommet nær til, men de hadde ikke tro til å gå inn og beseire fienden, for de trodde ikke på Herren, men bare på sin egen kraft. Hadde Gud sendt en pest inn i landet, slik at de alle hadde ligget der døde, ja, da hadde de hatt tro til å gå inn. Da hadde de prist Gud og sagt: «Han har gjort alt, vi behøvde ikke å gjøre noe.» Slik er det den religiøse mengde vil ha det. Men hva hadde det vært imot at Gud gav dem kraft til å seire? Dersom Herren har behag i oss, fører han oss inn, sett eder bare ikke opp imot Herren, sa Josva og Kaleb.

Ja, det er selve saken, har Herren behag i oss? Da skulle de fortære fienden som det var brød. Det kunne jo høres ut som selvtillit og overmot, men det var virkelig tro på Gud som hadde kalt dem til å innta landet. Når du hører dette, da hører du forskjellen! Er du istand til å høre forskjellen i dag på dem som har tro til å beseire synden i legemet, og på dem som ikke har tro til det, og som sier: Han har gjort alt, vi skal ingen ting gjøre?

«Og om hvem var det han svor at de ikke skulle komme inn til hans hvile, uten om dem som ikke hadde villet tro?» Hvorfor ville de ikke tro? Jo, de ville ikke kjempe, og var redd for lidelser. Mange lider under synden i legemet, som stadig gir seg utslag, og de søker Åndens dåp og tenker at da blir alt fjernet og rykket opp med rot. De tenker at kraften skal ta bort lidelsen. Her er mange på villspor. Du kan ikke bli ferdig med synden uten å lide i kjødet. 1. Pet. 4, 1. Men du skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over deg, til å lide i kjødet og bli ferdig med synden, så du kan være et vitne om det Jesus har gjort mulig for oss. Ap.gj. 1, 8.

Når vi leser videre om Israel, ser vi at Moses ba at Gud måtte tilgi dem slik han hadde gjort fra Egypten av: «Da sa Herren: Jeg har tilgitt dem etter ditt ord. Men så sant jeg lever og hele jorden er full av Herrens herlighet, så skal alle de menn som har sett min herlighet og de tegn som jeg har gjort i Egypten og i ørkenen, og som nu har fristet meg ti ganger og ikke hørt på min røst, sannelig, de skal ikke se det land jeg har tilsvoret deres fedre, ingen som har foraktet meg, skal få se det.»

De fikk altså syndenes forlatelse, men de kom ikke til seier i landet og fikk ikke del i herligheten der. De måtte ut i ørkenen igjen og gå rundt der. Der fortsatte de å knurre, og Herren sendte Sefar-slanger iblant dem, og mange døde. De bekjente sin synd, og Moses bad for dem. Da fikk de kobberslangen som de skulle se opp til og bli ilive. Et merkelig under som de måtte tro på. Bare de som trodde, ble ilive, men den hindret dem ikke ifra å bli bitt. «Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, således skal Menneskesønnen opphøyes, forat hver den som tror på ham, skal ha evig liv.»

Dette er det første som blir oss forkynt, og uten det hadde ingen av oss vært frelst: «At ved ham forkynnes eder syndenes forlatelse.» Her stopper de fleste opp og kommer aldri til det andre: «. . . og fra alt det som I ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror.» Ap.gj. 13, 38-39. Det største de fleste vet, er å forkynne Jesus som kobberslangen. De kjenner ikke Jesus som yppersteprest.

Siden leser vi om Israel, at lenge etter at de var kommet inn i landet, brente de røkelse for kobberslangen. Men da var de frafalne, og Esekias, som var nidkjær for Herren, knuste den. «Han nedla offerhaugene og sønderslo billedstøttene og hugg Astartebilledet i stykker og knuste den kobberslange Moses hadde gjort, for like til den tid hadde Israels barn brent røkelse for den. De kalte den «Nehustan».» 2. Kong. 18, 4.

I alle disse år har det vært en masse avgudsdyrkelse med Jesus som kobberslange. Det er millioner som tror de gjør Gud en dyrkelse ved å knele foran et krusifiks. De setter det opp i veikryss, hvor de kneler og kysser det, og på sine eiendommer. Tenk på alle dem som bærer det som et smykke rundt halsen. Dette er jo en skrekkelig forførelse. Fordi de ikke kjenner den store hemmelighet, den nye og levende vei gjennom kjødet, Jesus som yppersteprest, derfor blir det ingen åndelig vekst, bare en ørkenvandring med synd og splid, knurr og klage. Det «himmelske kall» er noe helt annet.