Løseren faller igjennom

Da sa løseren: Jeg kan ikke løse den til meg, for at jeg ikke skal ødelegge min egen arvelodd, løs du til deg, hva jeg skulle løse; for jeg kan ikke løse det.

Løseren ville gjerne legge mark til mark for å styrke sin egen arvelodd, men når det var tale om å oppreise andres arvelodd på deres mark, da maktet han ikke å følge med. «Jeg kan ikke løse den til meg, for at jeg ikke skal ødelegge min egen arve­lodd.»

Det er sant. Skal man vandre lydighetens vei etter Guds vilje, da ødelegger man sin egen arvelodd, dvs. arvelodden etter kjø­dets sans. Det forfengelige menneske har meget å passe på og verne om. Dersom ikke «Jeg» passer på alle vegne, da går det i stykker. Hvor død, tom og intetsigende all gudsdyrkelse blir under dette store «Jeg»s omsorg. Man føler nesten som om man vil kveles. Dersom ikke «Jeg» passer på min egen arvelodd, da mister «jeg» alt. Dog, dette «jeg» forstår ikke at det er Gud som rotfester og befester sjelen på hans egen arvelodd, når det sinnelag er i ham at han vil være med på å befeste en annen på hans arvelodd.

Denne løser tør ikke gjøre Guds vilje, fordi det i hans øyne ser ut som om alt hva han verner om og har kjært går i stykker for ham. Løs du det til deg, sier han, for jeg kan ikke løse det.