Stadfestelser i Israel

Og det var fordum skikk i Israel ved løsning og bytte til stad­festelse av enhver sak, at den ene dro sin sko av og ga den til den andre, og dette var bevitnelsen i Israel.

Jesus sier: Men eders tale skal være ja, ja, nei, nei; det som er mer enn dette er av det onde. Matt. 5, 37.

Et rett og slett «ja» eller «nei» er aldri nok for mennesket. De må ha fullt opp av vitner og seremonier, før den ene kan tro den annen. Dette er bevis nok for at den ene tror den annen er en løgner, selv om han tror nokså godt om seg selv.

De sa da til Jesus: Hva tegn gjør da du, så vi kan se det og tro deg? Hva gjerning gjør du? Joh. 6, 30.

På dette spørsmål svarer Jesus nedenfor bl. a.: Jeg er kom­met ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men hans vilje som har sendt meg.

Det ytre menneske kan ikke tro uten tegn. Ja, det tror enda ikke. Dette gjelder verden. Men også blant Guds folk er man ennå så utadvendt og vantro, at man må ha en hel del tegn før man kan tro. Den som kan yte mest i den retning er derfor også ansett som den gjeveste, hvorfor man kappes om å nå denne ettertraktede verdighet. Det er for intet å regne, når et men­neske vandrer med sin Gud som Enok; om han er lydig mot Guds Ånd og mottar åpenbaringer i Herrens Ord.

Jødene gjorde Guds bud til intet for sine vedtekters skyld. Og meget av samme slags gjorde de. Mark. 7, 11-13.

Dette går igjen i våre dager. Man snor seg smukt forbi Guds Ånds ledelse og beundrer det ytre, det jordiske, det tilsyne­latende dannede og fine. Vedtekter og menneskebud blir satt i høysetet, og Guds bud blir skjøvet til side.

La alt hos eder skje til oppbyggelse. Gud har gitt menigheten nådegaver. Det er velsignet med disse gaver, når man går frem etter skriftenes anvisning. Men alt som faller i menneskehen­der kan misbrukes. Derfor blir det uorden i bruken av nåde­gavene, og dette blir ikke til oppbyggelse.