Min rettferdighet.

Og finnes i ham, ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men med den som fåes ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen.

Dette forstår mange slik: Min rettferdighet er bare synd og elendighet, så det er ingen ting å komme med, men så tror jeg på Jesus at han levde rettferdig for meg og døde for meg; så blir hans rettferdighet tilregnet meg, selv om jeg er aldri så syndefull og mine gjerninger aldri så dårlige. Derfor se ikke på meg, men se på Jesus.

Dette høres riktig ut, men ånden i det er gal. Og det stemmer heller ikke etter bokstaven, for Paulus sier: Etterfølg meg som jeg etterfølger Kristus. 1. Kor. 11, 1 og 4, 16. Fil. 3, 17 og 4, 9.

Den rettferdighet som fåes ved loven, blir min, fordi det er ved min egen kraft den utføres. Loven kunne jo ikke hjelpe meg, uten med veiledning. Men Paulus var en ivrig kar, så han drev det langt i sin rettferdighet. Men loven førte ikke noe fram til fullkommenhet, derfor forstod Paulus at den rettferdighet som fåes ved loven, strakk ikke til. Men nå hadde han fått kunnskap om Kristus - om den nåde som ble gitt til menneskene igjennom ham. Nå erkjente han sin skrøpelighet og begynte å tro på Kristus, på den nåde - oppstandelseskraft - som han kunne gi. Det visste han var nok. Det kunne føre fram til fullkommen rettferdighet. Og vi leser videre at det var ikke noe annet som interesserte ham, enn å strekke seg ut etter det fullkomne. Alt annet var tap. All vinning etter kjødet var skarn imot det å vinne seiersprisen. Her løp han på rennebanen, og han formaner oss til å gi akt på ham, og følge ham etter. Det kan vi da trygt også gjøre, for han løp ikke på det uvisse; han fektet ikke i været. 1. Kor. 9, 26. Nei, han visste på hvem han trodde.