Nåde til hjelp i rette tid.

Fordi vi har en yppersteprest som er prøvd i alt i likhet med oss, derfor kan vi med frimodighet trede fram for nådens trone, forat vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid. Hebr. 4, 15-16.

Vi kan spørre: Når er det den rette tid å få nåde? Jo, når en har syndet, sier du. Men grunnen til at du sier det, er at du har en feil forståelse av nåden. Det var jo nåde til hjelp, og vi trenger da ikke hjelp til å synde. Nei, sier du, men vi trenger hjelp når vi har syndet. Ja, det er riktig, men er det den rette tid? Mon ikke den rette tid er når jeg er fristet - før jeg faller, så jeg kan få hjelp til ikke å synde? Det er umulig, sier du. Mon ikke nåden skulle være nok? Mon ikke Jesu hjelp strekker til?

La oss ta et eksempel: En mann er ved å falle utfor en høy skrent, men han får klamret seg fast og holder seg, dog kjenner han at han makter ikke å komme vekk ved egen hjelp. Han skriker om hjelp, ingen hører, så orker han ikke lenger og faller. Han kunne ha slått seg ihjel, men det gjorde han ikke. Han brakk armer og ben. Nå fortsetter han å skrike, og det kommer folk til. De hjelper ham og får ham på sykehus. Han får et lengre opphold der, men kommer seg. Nå kan vi spørre: Fikk han hjelp i rette tid? Nei, sier du, han skulle hatt hjelpen før han falt ned. Ja, akkurat. Slik er det med oss. Når vi fristes, er vi som den mann der var ved å falle utfor. Vi klarer heller ikke å stå i egen kraft; men vi oppfordres til å være frimodige og rope om hjelp. Da er det den rette tid. Gjør vi det, så skal vi få nåde til hjelp, så vi ikke faller. Eller tror du ikke nåden strekker til? Tror du ikke den skal være deg nok? Men så er feilen den, at de fleste er ikke så ydmyke i fristelsens stund at de erkjenner sin skrøpelighet og roper om hjelp. Derfor blir heller ikke Guds kraft fullkommet i dem, så de makter å stå. De faller, og så ligger de der, for å holde oss til bildet, med avbrutte armer og ben. Takke til at de da kan rose seg av sin skrøpelighet og skriker om hjelp. De burde da erkjenne sin selvgodhet og stivhet. Det kunne jo hende de hadde slått seg ihjel. Mange har falt i synd slik at de ikke har orket å nærme seg til Gud og be om tilgivelse. Andre igjen har, selv om de har fått tilgivelse, satt en plett på livet sitt, som de ikke får vekk. Alle sammen får de et kortere eller lengre sykehusopphold. Dvs. er de ikke altfor frekke, så tar det en tid før de gjenvinner sin frimodighet og glede i Kristus.

Hvorfor kan jeg med frimodighet trede fram og be om hjelp? Jo, fordi vi har en yppersteprest som er prøvd i alt i likhet med oss - ikke annerledes enn oss, dog uten å falle. Tross prøvelser og fristelser, så ble det ingen synd av det. Han ble prøvd - dog uten synd. Han gikk ikke igjennom dette bare for sin del, men for at han skulle komme oss til hjelp. Nå vet han hva det skal til for å stå i fristelsen, han kan ha medynk med våre skrøpeligheter. Han vet å gi oss det vi trenger, og han forstår også å gi hjelpen i rette tid.

Derfor kan vi være frimodige. Vi behøver ikke å holde oss tilbake av frykt for å bli misforstått, eller at han ikke skulle makte å hjelpe. Jo, han har selv stått og skal også makte å hjelpe oss til å stå - til å følge etter i hans fotspor, han som ikke gjorde synd, osv.

Synden hersker ikke over dem som er under nåden.

Nå kan vi forstå det ordet: «For synden skal ikke herske over eder. I er jo ikke under loven, men under nåden.» Rom. 6, 14-15.

At de synder som er under loven, er jo ikke noe rart, for de har bare sin egen kraft. Men å synde når en er under nåden, det er meningsløst. For da står jo all Guds kraft til vår rådighet. 2. Pet. 1, 3.