Min nåde er deg nok.

Paulus hadde fått store åpenbaringer, og for at han ikke skulle opphøye seg, hadde han fått en torn i kjødet. Den bad han Herren om å ta vekk, men han fikk det svar: Min nåde er deg nok; for min kraft fullendes i skrøpelighet. Og Paulus sier: Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. 2. Kor. 12, 9.

Av dette tar mange en falsk trøst til seg. De kjenner sine nederlag og sin synd. På den måte er de skrøpelige, og de sier: Ja, Paulus hadde heller ikke noe annet å rose seg av enn sin skrøpelighet, og det er godt at Guds nåde er oss nok. På den måte blir det slik at Guds nåde er en nok, så en ikke behøver et gudfryktig liv. Det blir å rose seg av sin synd; men det kan du være sikker på at Paulus ikke gjorde. Du må ikke tro at den torn i kjødet var en synd Paulus lå under for. Tvert imot, den var der for at han ikke skulle synde - for at han ikke skulle hovmode seg. Det var noe som holdt Paulus på plass, noe som hjalp til å bevare ham i erkjennelse av at han intet var uten Guds nåde. Men han skulle heller ikke komme tilkort i noe, for nåden skulle være ham nok. Nåden skulle ikke erstatte et gudfryktig liv, men den skulle hjelpe ham til det. Og det skulle ikke mangle noe, det skulle strekke til - bli nok.

Du som lider nederlag og regner det sammen med den skrøpelighet Paulus skriver om, tenker du ikke over at Guds kraft ble fullkommen i ham, slik at når han var skrøpelig, da var han sterk? Du kan da ikke si at når du lider nederlag - blir vred - da fullkommes Guds kraft i deg? Det blir da rent galt. Heller ikke kan du si at når du er vred, er du skrøpelig. Tvert imot, da er du sterk. Du er ikke god å komme ut for da. Men så har du heller ikke Guds kraft, det er bare kjødets kraft.

Det å være skrøpelig, er det motsatte av stolthet. Det er å være ydmyk, ha små tanker om seg selv. Da får en nåde - Guds kraft - over seg, så en seirer over synden. Derfor må Gud av og til gi oss slike ting som minner oss om vår elendighet, som gjør oss avhengig av Gud. Gud velsigner oss, lar vår gjerning lykkes - kanskje han gir åpenbaringer; da ligger det nær til å hovmode seg - tro at en er noe til kar. Men så vet Gud også å gi oss en torn i kjødet - det kan være vanskelige kår, sykdom, eller noe annet som minner oss om at vi er støv - at vi intet er uten hans nåde. Det blir altså en motvekt til velsignelsen, slik at en tross kanskje høye åpenbarelser, holdes på plass, nede i erkjennelse av sin skrøpelighet.

Å ja, sier du, en får nok merke at en kommer til kort. Ja vel, men der hadde Paulus fått løfte om at nåden - Guds kraft - skulle være ham nok - skulle strekke til så han ikke kom til kort. M. a. o. nåden skulle være ham et forråd å ta av. Når han kjente sin skrøpelighet - at hans egen kraft og duelighet ikke rakk til, skulle han ikke tape motet; for nådens forråd skulle være nok for ham å ta av, så han kunne fullføre sin gjerning - Guds vilje i alle deler.