Nåden forgjeves.

Men som medarbeidere formaner vi eder også at I ikke forgjeves må ta imot Guds nåde. 2. Kor. 6, 1. Den som gjør kjødets gjerninger, han har forgjeves mottatt Guds nåde. Gal. 5, 19-21. For Guds nåde er åpenbart til frelse, idet den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nåværende verden. Tit. 2, 11-12. Når det ikke blir seier over synd, mottar vi Guds nåde forgjeves. For den jord som drikker regnet, som ofte faller på den, og som bærer torner og tistler, er uduelig og forbannelse nær, og enden med den er å brennes. Hebr. 6, 7-8.

Slik og med oss, når vi mottar Guds nåde og velsignelse på alle måter, men allikevel bærer vrede, misunnelse, løgn, osv. Nåden blir da forgjeves.

Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mere enn de alle, dog ikke jeg, men Guds nåde som er med meg. 1. Kor. 15, 10. Her ser vi at nåden fører til arbeid - til gjerning. Det å ha nåden som erstatning for gjerningen jeg skal gjøre, er å forvende den til skamløshet.