Jeg den største av alle syndere.

Det er et troverdig ord og fullt verd å motta at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. 1. Tim. 1, 15-16.

Dette er et kjært skriftsted for dem som vil forvende Guds nåde, og de sier: Når Paulus sier han er den største synder, så kan vel ikke jeg vente å bli noe bedre. En masse av de emissærer og predikanter som reiser rundt, trøster dem i denne tankegang, og de serverer titt og ofte en vel kjent og elsket strofe, som lyder slik: Da Paulus begynte sin virksomhet, sier han: Jeg den ringeste av apostlene. 1. Kor. 15, 9. Og når han hadde levd med Gud en stund, så sier han: Meg, den aller ringeste av alle hellige. Ef. 3, 8. Og når han skulle avslutte sitt liv, sier han: Jeg den største av alle syndere. Og så fortsetter de og sier: Det gikk nedover med Paulus, og det gjør det med oss og; men så er det godt at vi har nåden.

Alle oppriktige mennesker vil kjenne at dette er en falsk fortrøstning, som hverken stemmer med Skriftens ånd eller bokstav. Nå skal vi høre hva Paulus sier ved avslutningen av sitt liv: «For jeg ofres allerede, og tiden for min bortgang er for hånden. Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet, bevaret troen. Så ligger da rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på hin dag, dog ikke meg alene, men alle som har elsket hans åpenbarelse.» 2. Tim. 4, 6-8.

Se det var noe annet enn «Jeg er den største av alle syndere». Og han sier selv at tiden for hans bortgang var for hånden. Han visste da at rettferdighetens krans lå rede for ham, og den skulle han ikke få fordi Gud var så nådig at han ikke tilregnet ham hans synd, men det var den rettferdige dommer som skulle gi ham den, fordi han hadde stridt den gode strid og fullendt løpet.

Ja men, sier du, en kan jo ikke ta bort de ord at han er den største av alle syndere. Nei, vi skal ikke ta dem bort, men vi skal lese dem i sammenheng med det som står forut. «Meg som før var en spotter og forfølger og voldsmann. Jeg er ikke verd å kalles apostel fordi jeg har forfulgt Guds menighet.» Der ser vi hvorfor han kaller seg for den største av alle syndere.

Så sier mange: Men han skriver jo at han er - ikke var. Så mener de da å bevise at Paulus når han skrev brevet til Timoteus, var den største av alle syndere. Altså større synder enn Timoteus som han skal formane. Det forstår vi bærer galt avsted. Vi får lese det i sammenheng igjen. «Det er et troverdig ord og fullt verd å motta at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største.» Her ser vi at det var blant de syndere Jesus kom for å frelse, han var den største. Han snakker om seg og de andre syndere, slike som de var da Jesus kom for å frelse dem, ikke som de er etter at de har levd med Jesus en tid. Og han sier videre: Men derfor fikk jeg miskunn forat Jesus Kristus på meg først kunne bevise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skulle tro på ham til et evig liv. Han fortsatte ikke å være den største av alle syndere, men han ble et forbilde i gudsfrykt, og det formaner han også Timoteus til å bli. Derfor kunne Paulus si at det var et troverdig ord at Jesus kom for å frelse syndere. Det var ikke bare vakre talemåter, men virkelighet. Det kan vi se på den forvandling som skjedde med ham.

Når det tales om et hellig liv, så kommer også mange med den innvending: «Ja, det var Paulus det, men det går nok ikke for oss.» Ved at Paulus har sagt: Jeg den største av alle syndere, så feier han vekk alle innvendinger. Kunne Jesus gjøre et slikt storverk med ham, kan han det og med enhver annen. Eller, mon evangeliet har tapt sin kraft? Var det ikke nådens verk? Mon den ikke skulle strekke til for oss også, til den samme frelse? Hver den som vil, han komme, og ta livets vann uforskyldt. Det er villigheten hos oss det beror på.