Jesu veldige kamp for å bli frelst ifra «døden».

«Og han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frembåret bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.» Hebr. 5, 7.

Dette er et av de sterkeste, største, herligste og ærefulleste skriftsteder vi har, om hva Jesus Kristus påtok seg, ofret og led for vår skyld! Et vidunderlig skriftsted om hans dype fornedrelse! Og fordi han fornedret seg så dypt, derfor er han så høyt opphøyet! Ære være hans hellige navn!

Han ble ikke bønnhørt fordi han var Guds Sønn (Faderen var helt upartisk), men han ble bønnhørt for sin gudsfrykt!!! Hvor betegnende!

Når man spør om Jesus i sitt kjøds dager kunne ha falt, da spør man riktig som en dåre. Enten kan man da slett ikke kjenne Skriften, selv om man har lest endel i den, eller så må man tenke seg muligheten av at hans veldige kamper var skuespill eller hykleri, eller så må det være tankeløshet, tomt prat. Det store er jo nettopp at han var tro, at han aldri falt i én eneste fristelse.

Hadde han falt, så var han blitt skyldig til døden, han som vi. Men han utkjempet, som vi ser av ovennevnte skriftsted en veldig kamp i troskap inntil døden. Han kjempet under sterke skrik og nødrop for å bli frelst fra døden! Han ble frelst fra den død som er en følge av å ha syndet. For fra korsdøden for vår skyld ble han jo ikke frelst! Altså kjempet han veldig for ikke å falle i fristelsene, for ikke å synde. Dette bekrefter igjen alt det øvrige.

Å utbryte i sterke skrik og nødrop, å kjempe så svetten faller som blodsdråper, for å bli frelst fra å gjøre sin egen vilje, å bli frelst fra å synde, og så ha det slik at man ingen egenvilje har, at man i det hele tatt ikke kunne falle, det henger ikke i minste måte sammen. Det er totalt meningsløst! Og hvorledes skulle man få noe slikt til å stemme med å være «prøvd i alt i likhet med oss?»

Hvor usigelig stor og elskelig denne Velsignede Guds Sønn er, just fordi han har løpet en slik risiko, og kjempet slik en veldig kamp, for vår skyld!!!! — —

Og vi kan således så godt forstå at han setter en umåtelig stor pris på alle de gudhengivne og trofaste sjeler, som av hjertet hengir seg til å kjempe den samme kamp, til å vandre i de samme fotspor, ja at han beiler til sådanne, trolover seg med sådanne. 2. Kor. 11, 2. For et elskovs-forhold! For en likhet! Kristus danner seg en brud: en «make». — —