Forhenget var Jesu kjød.

«Da vi altså, brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, som han har innvidd oss en ny og levende vei til gjennom forhenget, det er hans kjød . . .» Hebr. 10, 19 og flg.

I templet var det et forheng mellom det Hellige og det Allerhelligste. Dette forheng var en skillevegg. 2. Mos. 26, 33. Det som skiller mellom oss og Gud, det er synden. Es. 59, 2.

Når da Skriften sier at forhenget var Jesu kjød, sies det dermed tydelig at Jesus hadde vår synd i sitt kjød. Og dette stemmer jo fullkomment med det som står i Rom. 8, 3, at Gud fordømte synden i Kristi kjød. Han kunne jo ikke fordømme den der, hvis den ikke var der.

At Jesus ble fullendt, det vil si at all synd i kjødet ble fordømt, så det ikke fantes mer igjen. Idet Jesus ropte: «Det er fullbragt!» revnet derfor det synlige forheng i templet i to stykker, fra øverst til nederst, ja for å tilkjennegi at det nu ikke fantes noen skillevegg lenger, men at veien var banet og innvidd helt inn i helligdommen, revnet endog klippene og gravene åpnes! Matt. 27, 51. For et verk!!!

Veien er banet gjennom Jesu kjød, ved fordømmelse av synden i kjødet, ved fornektelse og dødelse av den menneskelige egenvilje.

Altså, så lenge Jesus var her i sitt kjøds dager, helt til han selv var fullendt, og verket var fullbragt, var det hans kjød som var skilleveggen, som stengte veien til helligdommen, fordi han for vår skyld bar vår synd i sitt kjød.

Hvilken forunderlig vei Gud i sin visdom, i sitt frie råd, hadde uttenkt til vår frelse! Vi kan nok rope med høy røst: «Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!» Vi har nok god grunn til å falle ned på vårt ansikt og tilbede Gud og si:

«Amen! Velsignelsen og prisen og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen.» Åp. 7, 10-12.