Død med Kristus.

«Men er vi død med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham». Rom. 6, 8. «For er vi død med ham, skal vi og leve med ham». 2. Tim. 2, 11.

Å leve med ham, det betyr ikke bare å få evig liv, men det betyr egentlig å seire med ham, å seire så som han, å vandre i hans fotspor. De fleste tenker at dette er umulig i denne verden. Men her har vi nå fått angitt grunnen til at man ikke tror på seier i sitt liv. Man tror seg ikke død med ham, korsfestet med ham. Det er først når man tror seg død med ham at det kan bli noen mening i å tro seg delaktig i hans seirende liv.

Hvorfor det? Fordi det gamle menneske er umulig. Det kan ikke være Guds lov underdanig. Men når man ved delaktighet i Kristi død er blitt det kvitt da er man jo derved blitt kvitt det som gjør det umulig for enhver å holde Guds bud eller gjøre hans vilje.

Ser du ikke nå denne vidunderlige løsning både på vanskeligheten og på gåten? «Da tror vi at vi også skal leve med ham». Ikke ellers!!! Ikke uten at vi — ved tro — regner oss død med ham.

«Idet vi har oppgjort dette med oss selv at én er død for alle, derfor er de alle død». 2. Kor. 5, 15. Det er nå om å gjøre at også vi oppgjør dette med oss selv, at vi er død i Kristus Jesus, at vi tilegner oss dette ved tro, og i alle deler oppfører oss som sådanne, som de som ikke har noe å si, som ikke har noen egenvilje som skal skje. Da blir det seier!

«Men nå er vi løst fra loven idet vi er død fra det som vi var fanget under ...» Rom. 7, 6. At Kristus er død, det er alminnelig kjent; men at vi er død — at denne død kan bli virksom i oss — det er høyst ukjent. Måtte også dette bli kjent og tilegnet!

Vi er død fra det som vi var fanget under. Hva var det? Jo, det var syndens makt, kjødet med dets lyster og begjæringer, det gamle menneske. Det var løgn, vrede, misunnelse, ufordragelighet, baktalelse, furting og fornærmelse, bekymring, havesyke, ond mistanke o.s.v.

Å plukke eller ribbe dette av seg, det nytter ikke. Om man i beste fall får det av seg i noe monn, så kommer det igjen. Men det gis altså denne ene, fullkomne, velsignede utvei: Du kan bli korsfestet med Kristus og dø fra alt dette som du er fanget under, som du er træl av. Plukker du bladene av et tre om sommeren, så vil det vokse blader ut igjen, for da er det liv og virksomhet i treet; men når vinteren kommer, behøver du ikke ta din finger i bladene; de faller av allikevel; for da inntreder det en slags død i naturen. Og det vokser ikke noe ut igjen, så lenge denne død varer.

Måtte det snart bli senhøstes for din syndige natur, kjære leser, med rikelig løvfall! Ja, måtte det bli evig vinter for ditt kjød, og evig sommer for din ånd! Måtte din sol gå opp, som Esaias sier, og aldri mere gå ned! Amen.