Miste sitt liv for Kristi skyld.

«For den som vil bjerge sitt liv, skal miste det; men den som mister sitt liv for min skyld skal finne det». Matt. 16, 25. «Også vi er skyldige å sette livet til for brødrene». 1. Joh. 3, 16. Alle er i alminnelighet redd for livet sitt, og gjør alt for å bjerge det fra den naturlige død. Kun unntagelsesvis er det i denne betydning behov for å sette livet til; men om det skulle være behov for det, da gjelder det å gjøre det.

Kristus satte jo også således sitt liv til for oss. Men det er allikevel i åndelig betydning at dette ord har sin største rekkevidde. Hva betyr det så, åndelig talt, å sette livet til? Vår vilje er vårt liv, vårt selvliv. Således kalles da også en døende manns testamente, for «hans siste vilje».

Å oppgi, fornekte eller ofre, egenviljen — det er å sette livet til, å miste sitt liv. Når da i stedet en annen persons vilje skal skje, da er det i sannhet den annens liv som står ved makt, mens mitt liv tapes. Om vårt legemlige liv blir tatt, er det jo også en annens vilje som skjer, og vår vilje som ikke skjer.

Derfor står dette ord i forbindelse med å fornekte seg selv og ta opp sitt kors. Hvor har vi anledningen til å miste vårt selvliv, vår egenvilje? På korset! Det er alltid denne ene og samme løsning: «Jeg er korsfestet med Kristus».

Måtte dette ord få brenne seg inn i hvert enkelt hjerte! —