Fred vinnes ved krig

«Judas, Jesu Kristi tjener og Jakobs bror – til dem som er kalt, de som er elsket i Gud Fader og bevart for Jesus Kristus.» Judas vers 1. Når en tenker på alt som kan møte et menneske gjennom et langt liv, er det stort at vi kan bli bevart for Kristus hele livet. Derfor er eldre gudfryktige venner et veldig vitnesbyrd blant oss. Hvis man forkynner Guds ord, men det ikke går en død over en selv i ens tjeneste for Gud, da forkynner man seg selv til dom. Mange har blitt ugudelige midt i det at de er kristne – de forvender Guds nåde til skamløshet. Det må et sverd til for å bygge menigheten, et sverd som kan skille det edle fra det uedle og det hellige fra det vanhellige. Krig og sverd er ikke moderne. Skal man bli stor mann i denne verden, må man være med å skape fred. Man taler om allianse og toleranse. Slik var ikke Jesu tale. «Dere må ikke tenke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.» Matt.10:34. Dette sverdet må til. Uten det går menigheten under. Det uedle må skilles ut. Alt urent må bort.

«La ingen røve seiersprisen fra dere, om noen prøver på det ved ydmykhet og engledyrkelse, idet han gir seg av med syner, blir oppblåst uten grunn av sitt kjødelige sinn, og ikke holder fast ved ham som er hodet. Fra ham er det jo legemet vokser Guds vekst, hjulpet og holdt sammen av alle bånd og ledd.» Kol.2:18-19.

Noen har et skinn rundt seg av at alt er så hellig og rent. Risper du i de kristne kulturlagene, er det ikke lenge før du er inne på rått kjøtt, og da vil du se at det kun er kalkede graver. De er falske og innhyller seg i et religiøst vesen som virker ekte, men de har intet å gi som styrker gudsfrykten. De er en belastning og de dårer menneskenes hjerter. De falske apostler må ha fåreham – de må skjule sin sanne natur. Derfor må enhver lære seg å skille mellom det som er ekte og det som er falskt.

«Slikt har nok ord på seg for å være visdom, med selvvalgt gudsdyrkelse og ydmykhet og mishandling av legemet. Men det er ingen ære verd, og tjener bare til tilfredsstillelse for kjødet.» Kol.2:23 Ved selvvalgt gudsdyrkelse velger de selv ut sine gjerninger slik at de har fordeler av sine egne handlinger og sin ferd. Mange slike falske apostler har et vesen som gjør at de som er nye i menigheten drages til dem. De er jo så gode og omsorgsfulle! Hvorfor er de store? Jo, de har ord av visdom. De blir store og satt høyt av dåraktige mennesker. Alt sammen ligger i kjødet, og det må en dom og et sverd over det, ellers går det galt. Sverdet må trenge igjennom inntil det dømmer hjertets skjulte tanker og råd. Uten denne nidkjærhet kommer spedalskheten til å bryte ut. Du feiler i dommen og kan ikke gi sanne og gode råd, du er falsk og blir en forfører istedenfor en veileder.

Selv blant oss kan noen vel så gjerne tale i statskirken eller en pinsemenighet. Slike mangler et sverd i sin forkynnelse. De er ikke Guds tjenere og har ikke sittet i Guds råd. Det er merkelig at også mange av vennene har så liten sans til å bedømme dette. Mange tar nesten alt for god fisk bare det er lagt inn i den form det skal være. Slike mennesker har ikke fått sine sanser oppøvd til å skille mellom godt og ondt. De har ikke brukt rettferds ord i livets forhold og kan heller ikke skille mellom rett og galt, høyre og venstre. Dette er et stort Satans bedrag. Hadde de vært trofast ved Herrens bord og latt seg bryte i livets forhold, hadde de kjent forskjellen.

«Men da innbyggerne i Gibeon hørte hva Josva hadde gjort med Jeriko og Ai, da gikk de for sin del fram med list: De tok av sted og gav seg ut for å være sendebud. De la utslitte kløvsekker på sine esler og gamle vinskinn som var sprukne og bøtt, og de tok utslitte og lappete sko på føttene og tok på seg utslitte klær. Alt nistebrødet deres var tørt og smuldret.» Jos.9:3-5.

Josva fikk ikke ført folket til hvile, og mistet sin kamppris. Han ble lurt av gibeonittene og brøt pakten med Herren om at han skulle drepe alt som dro ånde, selv diebarn. I menigheten skal det gå et sverd over alt fra kjødet som drar ånde. Også det «pene» som en kanskje liker etter sitt menneske, fører en bort fra Gud. Alt det må gå under sverdet. Da blir det fred. Da samler man ikke andre rundt sin person ved sin gudsdyrkelse, da samler man til Kristus som hodet for menigheten. Johan O. Smith hadde alltid ved sin tjeneste søkt å føre vennene i forbindelse med hodet, Kristus. Han blir stor gjennom evigheters evigheter. Vi blir store i den grad vi har det samme sinn – det sinn som kjenner Guds virkninger i øyeblikket i livets situasjoner og som gjennomfører det han virker uten knurr og tvil. Kom ikke inn i det å leve for menneskers åsyn! Vær fri fra alt hykleri – fri til å gjøre etter Guds virkninger. Tjen den levende Gud, slik at du vokser opp til ham som er hodet og vokser i samfunn med ham. Kom aldri inn i et garn der du tar hensyn til kjød og ikke er fri til å gjøre Guds vilje. Her kan vi lære av Johan O. Smith. Hør bare hva han skriver til sin bror Aksel 15. desember 1911:

«Du refererer noe av misjonsprest J.’s tale i «de dannedes forening» — en i sannhet virksom basis for mørket å være forenet på — den var fæl. Men slikt må til når en ikke i enfold vil tro Ordet. Etterpå skulle det jo være samtale, hvilket det antagelig var, ettersom han ble imøtegått. Men, sier du, oppvartningen etter kjødet tillot ikke å sende hans tanker dit «pepperen gror».

Dette forstår jeg derhen at oppvartningen etter kjødet hindret en fullkommen seier over dårskapen. Men er det rett? Skal vi ikke i Kristi troskap sette oss utover alt som blir ansett og æret av verden, ja, endog la vår egen ære gå dit pepperen gror for å kunne vinne en knusende seier i slike formørkede og innbilte dannede kretser. Det er bare utroskap mot Kristus ikke å sønderbryte og knuse alt som ikke kan stå for lyset, når en har anledning til det. Det er å spare seg selv. Legemet må i praksis framstilles som offer, så vi i full forvissning om at ingen kan gjøre oss fortred, kan hugge løs i mørkets rekker. Dertil skal Gud gi oss nåde ved å avribbe oss all vår egen ære og anseelse.

Hva rett har vi til å ynkes over kjødet? eller til ikke å synge ut? Ingen. Kjempene i Guds rike er frelst fra personsanseelse. De kan derfor også som ledige (frigjorte) vesener, i Guds kraft, ved troen, slå sønder og sammen det Satans byggverk som tårner opp i fiendskap mot den kunnskap Gud gir. Dette er det kampforum hvor Guds uovervinnelige i alle dager har tumlet seg. Halv seier gir halv tilfredshet, men halv tilfredshet er intet annet enn misnøye. Betingelsen for å kunne seire er hård for kjødet; men er legemet framstilt for Gud som et offer i kampens hete, så er seieren sikret. Men tar en hensyn til kjød, så kan en pakke sammen — jo før jo heller.»