Profetordets ånd

«Da falt jeg ned for hans føtter for å tilbe ham, men han sier til meg: Vokt deg for det! Jeg er din og dine brødres medtjener, de som har Jesu vitnesbyrd. Gud skal du tilbe! For Jesu vitnesbyrd er profetordets ånd.» Åp.19:10. Jesu vitnesbyrd er et vitnesbyrd om en fullstendig død over synden. Profetordets ånd er så sterk at selv helvetes porter ikke kan få makt over den. Alt som er bygd i den profetiske ånd blir stående – ingen synd kan leve der og ingen makt kan beseire den.

«Til meg, den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom, og å opplyse alle om hvordan husholdningen er med denne hemmelighet som har vært skjult fra evige tider i Gud, han som skapte alt ved Jesus Kristus.» Ef.3:8-9.

Det er ikke alltid at en profet er en stor taler, men det livet han lever gir ham likevel noe å si. Han får ved sin tjeneste fram Kristi hemmeligheter – de som har vært skjult fra evige tidsaldere. Disse hemmeligheter driver menigheten inn mot Ånd, vann og blod. Da har profetordet gjort sin gjerning – man drives inn mot en død over «jeget». Kristi hemmeligheter kommer fram ved de lærdommer som vi har fått. De frir oss ut fra synden og setter oss i stand til å bli Guds tjenere. Profetene står i en spesielt nær forbindelse med Gud. Derfor kan det nok hende at en profet av og til sier og gjør ting som er noe uvanlig i forhold til hyrden og evangelisten. Det er noe der fra Gud som virker kraftig så sant man ikke forakter det. Talen blir ofte ikke så velformulert og veldressert – den kommer i nuet og er framdrevet av Gud. Derfor lyder det en spesiell formaning i 1.Tess.5:20: «Ringeakt ikke profetisk tale.» Anklag heller aldri en mann som fører sverdet den rette veien, selv om ikke alle slag er rettmessige.

Man merker lett om det ligger en manns vilje bak ordet som blir talt. Da er det ofte noe man er litt ergerlig på, noe man vil ta tak i. Dette er manns vilje. Det blir ikke velbehagelig, og det lukter svette. «De skal ha luer av lin på hodet og benklær av lin om hoftene. De skal ikke binde om seg med noe som gjør at de svetter.» Esek.44:18. Man skal ha linklær på – det må ikke være noe som smaker av mitt eget. Når profetordet kommer, vil menigheten innta trosstillingen – død for synden og levende for Gud. Hele sinnsinnstillingen rettes inn etter dette. Slik åndsdrevet tale virker så kraftig at også prøverne begynner å profetere. 1.Kor.14:29. «La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det.» De som har blitt hjulpet ved denne tale kommer så med sine trosvitnesbyrd. Det blir en kraftig oppbyggelse i Ånden.

Jeg har ofte merket at det også i våre samvær blir syndet mot dette. Prøverne kjenner gjerne at deres hjerte begynner å brenne når første profet taler, og de får selv lyst til å være med å profetere. Derfor blir prøverne ofte litt for ivrige og gir ikke rom for den andre profeten. Det at jeg har hørt ved den første profeten og latt meg begeistre over det, er ikke et tegn på at det er min tur til å tjene etter ham. Har jeg altså først hørt ved den første profeten, er jo det et tegn på at jeg ikke er andre profet, for han har jo også selv hørt et budskap fra Gud. Prøverne bør derfor ta det litt rolig og gi nøye akt på seg selv og Åndens virkninger i møtet, slik at de kan kjenne når det er deres tur til å falle inn i møtet. Et møte er på mange måter sammenlignbart med et pianostykke. Alle tangenter må være til disposisjon og rede for pianisten. Noen kan føle at profetens tale er så mektig at de ikke har noe mer å tilføye. Derfor kutter de ut og blir passive og er ikke framstilt til lydighet mot Åndens virkninger. Det er noen «toner» som blir borte i møtet, og vennene frarøves evighetsverdier ved deres utroskap. Ingen andre kan gi akkurat det du skulle gi i møtet. Selv de skrøpeligste lemmer har noe å tilføre til Åndens oppbyggelse.

Det er helt nødvendig at det er en eller flere profeter i en menighet for at den kan bli stående som en menighet i Gud, som en opprykkelsesmenighet. Uten en profets gjerning vil en menighet lett komme inn i et formvesen og bli rik og mett selv om man har den rette lære. Rør ikke ved Guds profeter! De som gjør det, går selv til grunne. Profetene er Guds øyenstener. Å komme fram til det livet, har kostet dem mye lidelse, kamp og smerte. Deres liv og tjeneste har stor betydning for menneskene. Må derfor Gud kraftig styrke sine profeter i liv og tjeneste for Guds åsyn!

«Den som tar i mot en profet fordi han er profet, skal få en profets lønn. Og den som tar i mot en rettferdig fordi han er rettferdig, skal få en rettferdig manns lønn.» Matt.10:41. Den som tar i mot en profet slik, er jo selv en profet som kjenner denne ånd, og derfor er det også naturlig at han vil få en profets lønn.

«Mens de så gikk og talte sammen, kom det brått en ildvogn og ildhester og skilte dem fra hverandre. Og Elias fór i stormen opp til himmelen. Da Elisa så det, ropte han: Min far, min far, Israels vogner og ryttere! Og han så ham ikke mer. Da tok han fatt i sine klær og rev dem i to stykker.» 2.Kong.2:11-12. Elisa så Elias som Israels vern – en som hadde større betydning enn hele landets hærmakt. Slik var det jo også!