Menigheten er født fram under kamp

«Hvert sted dere setter foten på, gir jeg dere, slik jeg sa til Moses.» Jos.1:3. Slik har vi gjort det til alle tider, helt fra menighetens begynnelse. Vi har ingen tradisjon for å legge oss inn under mennesker. Det har vært skrevet mye om menigheten i den siste tiden. Mange ser at vi er sterke, og det meste av det som skrives virker bare positivt, selv om ikke alt journalistene skriver er riktig. Likevel undrer de seg over den begeistrede ungdommen vår, og de ser at vi fullfører det vi setter i gang. Vi må være med de unge og styrke dem og gi dem Guds ord så de har kraft i sin ånd. Vi må ha møter så de rettes inn mot kallet sitt, ellers glemmer de det. Etter hvert går det i blodet på dem, og så blir de selvgående.

Den som seirer får respekt, det er en lov i Åndens verden. Ikke alle liker vår profil, og det er helt i orden. Vi vil likevel stå fast og fullføre den oppgave Gud har gitt oss. De som er vant til å stride for Guds rike begynner ikke å skjelve i buksene hver gang det måtte blåse en flau medievind. Enten er vi byen på fjellet, eller så er vi det ikke. De som tilhører byen på fjellet vil aldri bøye knær for ugudelige mennesker. Det gir respekt! Vil du være en dørmatte, så er det nok av dem som vil tørke av bena på deg, og vil du være et esel, er det mange som vil ri på deg. Slik opplevde og uttrykte Johan O. Smith det også.

Vi må alle være i den ånd at vi får gjort noe med livet vårt – det smitter, og snart er hele folket i arbeid. Gud elsker Sønnen, og menigheten er Guds kjærlighetsgave til Sønnen. Det er mørke utsikter i verden, men menighetens utsikter er veldig herlige – de lyser som aldri før. Menigheten vil leve i herlighet helt til det siste. Gud skjuler oss i sin hytte på den onde dag, og så går vi inn til en evig sommer og et evig liv. Tror du på det, har du ikke mange mørke stunder her på jorden.

Johan O. Smith var ikke interessert i massene, kun i de som ville være disipler. Han var en dyktig taler og fikk store åpenbaringer, men han var ikke interessert i en stor tilhengerskare. Skal menigheten ha framgang, må møtene drives inn mot Ånd, vann og blod. Uten slik forkynnelse blir det snart problemer. Vi holder ikke møter for å få en oppbyggelse i følelseslivet, men en åndelig oppbyggelse. Vi må selv leve i dette, slik at kallet er levende for oss i det daglige liv. Da blir vi også begeistret. Her ligger hemmeligheten til all åndelig framgang.

Godfjottet snillhet kommer av at man ikke er blitt opplært til krig. Man vil ligne den «snille» Jesus og innlemme alle slags mennesker i menigheten. Mange ganger må man si ifra og hjelpe menneskene til gudsfrykt. Det vil også være mennesker som kommer i ens vei som man ikke bør bruke tid på. «Da gikk hans disipler til ham og sa: Vet du at fariseerne tok anstøt da de hørte dette ord? Men han svarte og sa: Hver plante som min himmelske Far ikke har plantet, skal bli rykket opp med rot. La dem fare! De er blinde veiledere for blinde, og når en blind leder en blind, faller de begge i grøften.» Matt.15:12-14.

Blinde ledere er selvfølgelig bare ledere for blinde. De seende ser jo veien. Vil de ikke høre, så er det ikke noe å gjøre med det. Vil de noe annet enn det vi vil, skal ikke vi ta vare på dem lenger. La dem gå! Vil du være med, så heng på. Vil du ikke, så bare slipp taket. Litt hardhendt behandling hører med hvis vi skal frelse ungdommen og hjelpe andre. Noen mennesker er ekstreme i sin natur og utvikler seg til fundamentalister uten kjærlighet. Slike tror de kjemper for Jesu navns skyld. Sannheten er at de forstår intet av evangeliet selv om de gladelig ville gitt sitt legeme til å brennes for sin tros skyld. Slike usunnheter må det våkes over. Menigheten har gjennom årene måttet lide på grunn av slike mennesker. De har gjerne kommet fra den religiøse verden og er ikke fornøyde der. De har heller ikke blitt fornøyde blant oss.

På grunn av lærdomsformen om Kristus åpenbart i kjød, ble vi helt fra begynnelsen av veldig miskjent. Det er de religiøse som hater oss. De vil ikke inn i et gudfryktig liv. Derfor fastholder de læren om å være under blodet og at løftene tilregnes dem når de dør. Stort sett hele den religiøse verden samstemmer i denne forståelse. Det store med Jesus var jo at hans ånd aldri ble besmittet av synden i kjødet. Han overleverte en ren ånd som hadde opptatt hele Faderens liv i seg. Syndefallet er like stort og dypt som frelsen er stor og høy.

Gud behandlet stadig Jesus, og selv om han alltid var lydig, så kom det under denne behandling ikke fram noen klage eller bitterhet mot Guds behandling. Es.53. Han er Mesteren over alle mestere! Paulus hadde som mål å vinne fram til oppstandelsen fra de døde. Han løp alt det han orket og hadde tro for å oppnå det. Han var veldig nidkjær når han fikk lys. Det må ha skjedd et veldig frelsesverk i Paulus. Når vi betenker hans fariseerske utgangspunkt og leser om det liv han kom til og de åpenbaringer Gud gav ham, må vi si at fruktene av hans liv er svimlende!

Det har aldri vært demokrati i menigheten. Gud innsetter hvem han vil, og det må vi alle bøye oss for. Det er han som gir gaver og tjenester. Mesteren kjenner disippelen best og ser hva han har nådegaver til og hva han kan klare. Profetene kjenner Gud best og vet hva han liker. Står vi i forbindelse med Gud, går det godt og trygt. De som lyder sine veiledere, går det vel, men de som ringeakter og spotter slike som er lydige, går det ikke godt med. Det går dårlig med slike som holder fast ved sine egne tanker og meninger og ringeakter andre. Slike blir ofte tatt av jorden og blir borte i det jordiske. Vær ydmyk og takk Gud for at du har fått nåde i livet. Vær forsiktig med hva du sier. Det er en i himmelen som følger med.

Våre forløpere har vært på sporet av livets Ånds lover og spesielt lovene om fornedrelsen gjennom hele livet. De har prist Gud for at de har blitt disipler og for at de elsket broderskapet. Derved ble de bevart i løpet. Har du håp om å gjenforenes med disse åndskjemper og å se Jesus som han er, da renser du deg selv likesom han er ren! Skal håpet om opprykkelsen være levende i våre hjerter, må all storhet og hovmod og alt som smaker av å søke sitt eget finne sin dom og sin død. Noen av dem som tjente sammen med Paulus fikk ikke den ære de syntes de fortjente som Herrens tjenere. De ble urolige når deres navn ble nevnt eller utelatt. Denne uroen kommer av at man søker sitt eget. Slikt må man omvende seg fra skal man bli en nyttig Herrens tjener.

Gudsfrykt har veldige følger for deg og din etterslekt. Gud velsigner i tusen ledd. Tenk også på at forbannelsen kommer både over en selv og ens barn i tre og fire ledd hvis en synder. Derfor bør enhver ta det svært alvorlig med synden, særlig de seksuelle lyster. På grunn av disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn. Derfor bør man av og til advare og tale kraftig imot slike synder. Det er svært nødvendig. Man kan nyte en kontakt i tankelivet selv om det ikke går videre. Man kan for eksempel forelske seg litt i en annen enn sin ektefelle. Det er selvfølgelig også utroskap mot sin egen ektefelle. Da har man et begjær i sitt hjerte som man ikke døder i troskap. Avskjær slike tanker og fantasier og elsk din ektefelle! Enhver mann bør være uendelig takknemlig for at han har en god hustru som har et godt sinnelag og som er villig til å ta imot barna.