Noen opplevelser fra de vanskelige tenårene

I min tidlige ungdom var jeg på mange måter en stille og beskjeden gutt, men jeg tenkte mye. Livet som jeg opplevde ved disse gode mennesker tiltrakk meg veldig.

Av en eller annen forunderlig grunn fikk vi den gang ikke begynne på ungdomsmøtene før vi var seksten år gamle. Det var visst en forståelse hos noen om at barn ikke skulle påvirkes. Dette gjorde det selvfølgelig vanskelig for alle tretten – fjorten åringer som ikke hadde noe godt og naturlig tilhold etter at de sluttet på barnemøtene. Det var en forunderlig forståelse at vi skulle ut i verden, lære ydmykhet og bli tuktet til å omvende oss. Derfor forsvant mange av mine jevnaldrende i tidlig alder.

Ettersom tiden gikk, kom et spørsmål mer og mer opp i mine tanker: «Er dette virkelig Guds levende menighet?» Innerst inne visste jeg det likevel – det måtte være noe ekstra med menigheten. Jeg hadde jo sett livets Ord blitt åpenbart i mange kjære venner.