Innlevelse og fantasi

Som barn hadde jeg temmelig levende fantasi og kunne lett forestille meg det andre fortalte. Et spesielt minne har jeg fra et barnestevne jeg var med på. Det var vekkelsesmøte og broder Ole Olsen bad for meg at jeg måtte bli konge og prest. Dette grep jeg og trodde fullt og fast på det. Jeg så for meg en konge i høy verdighet og fine klær, og drømte meg inn i rollen. Da jeg kom utenfor lokalet etter møtet, spurte en av kameratene mine om hva Olsen hadde bedt om for meg. Jeg likte dårlig at han lo da jeg fortalte at Ole Olsen bad om at jeg måtte bli konge og prest. Jeg ble så sint at jeg banket ham opp – for jeg mislikte at han rørte ved det som jeg trodde så enfoldig på.

Jeg likte å være sammen med andre jevnaldrende og leke, men jeg hadde heller ingen vanskeligheter med å være alene. I slike tilfeller hendte det at jeg krøp inn i et mørkt kott. Der levde jeg ut mine fantasier i mine tanker. Jeg husker godt den dag i dag at jeg forestilte meg at jeg holdt store sjøslag der inne i kottet. Ofte var jeg sjøhelten Tordenskjold som ved mektige slag slo tilbake den svenske flåte og gikk under navnet «Kattegats skrekk» i Sverige.

Da jeg var åtte – ni år gammel skulle pappa og jeg en dag ta trikken til møtet. På trikkeholdeplassen ble vi stående og vente en stund, og antakeligvis var både pappa og jeg like langt borte i våre egne tanker. Det som skjedde var nemlig følgende: Trikken kom og pappa gikk inn, betalte for meg og seg selv og satte seg inn. På holdeplassen stod jeg igjen i mine egne tanker. Plutselig «våknet» jeg. Pappa var borte! Smågråtende og redd løp jeg hjem til mamma. «Pappa er borte – Jesus har kommet igjen!» sa jeg.

«Nei, Jesus har ikke kommet igjen,» sa mamma, «jeg er jo her!»

«Jo, pappa bare forsvant – plutselig var han borte. Jesus har kommet igjen!»

«Var det andre som ventet på trikken sammen med dere da, Kåre?» spurte mamma.

«Ja, det var mange som ventet på trikken.»

«Ble alle sammen borte da, Kåre?»

«Ja, alle sammen ble plutselig borte!»

«Jesus har vel ikke hentet alle de andre, og så er vi igjen her», sa mamma.

Da skjønte jeg at mamma nok hadde rett.

Noen få minutter senere ringte telefonen hjemme. Det var pappa. Han hadde gått av trikken på Stortorvet. Derfra hadde han tatt veien gjennom Folkepassasjen før han plutselig gjorde oppdagelsen: «Nei, nei – hvor er Kåre? Han må ha kjørt videre med trikken!»

Far løp til neste holdeplass, men fant meg ikke der heller. Fra en telefonkiosk ringte han hjem og sa til mor: «Kåre har kjørt videre med trikken, han gikk ikke av trikken sammen med meg på Stortorvet. Jeg finner ham ingen steder!»

«Kåre har ikke kjørt videre med trikken, Kåre er hjemme hos meg han», sa mamma, og fortalte ham hva som egentlig hadde skjedd.

Om det var tanker på Guds ord, eller om det var tanker i forbindelse med de daglige regninger på grunn av det nybygde huset som opptok far denne dagen, kan jeg ikke helt svare for. Uansett, noen ganger har jeg fundert på om jeg er noe arvelig belastet. –

Alle disse barndomsopplevelser gjorde meg lys og glad og gav meg også et håp for framtiden. Etter hvert oppdaget jeg at jeg hos enkelte andre mennesker i menigheten ikke fant denne levende kristendommen. For meg føltes det som om disse strevde etter makt og posisjon, og at det var det viktigste for dem. Jeg oppfattet dem som «lurere», som var rede til å slå ned på den minste overtredelse uten skånsel. Dette gjorde meg litt redd, og deres virksomhet gjorde at jeg følte meg noe utrygg på hva som drev dem i deres gudsdyrkelse. Jeg var livredd for «lurerne» – og det med rette. De hadde ikke Kristi sinn – det har også historien senere bevist.

Edwin Bekkevold var forstander for menigheten i Oslo. Jeg var redd for ham. Når vi hadde bursdag, spurte han ofte hva vi ønsket oss. Før vi fikk svart, sa han gjerne: «Du ønsker deg vel et langt band med en lort i.» Vi ble litt forlegne av det.

Bekkevold hadde veldig sans for trær, og for alt som kunne spire og gro. En gang hadde jeg fått ei ny, skarp speiderøks. Det tok ikke lang tid før jeg måtte prøve den på et av trærne ute i hagen. Øksa etterlot seg et fint, hvitt merke der barken var flerret av. Reaksjonen uteble ikke. Jeg måtte dra til byen for å kjøpe podevoks og reparere treet så godt jeg kunne. Det var likevel ikke nok. Manndomsprøven kom da mor og far ville at jeg skulle be Bekkevold om tilgivelse for det skadede treet. Jeg forsøkte å komme meg unna, men det gikk ikke. Mor og far lovte å stå i vinduet og be for meg da jeg gikk ned for å gjøre opp min sak. Jeg husker godt jeg var livredd for at han skulle «sluke» meg – jeg var veldig urolig for hva som kunne skje. Jeg både gråt og var redd, men fikk til slutt stammet fram noen ord og sagt at jeg var lei meg for det som hadde skjedd med treet. Han stod helt stille og så på meg, og så sa han: «Kom inn du, Kåre.» Da jeg kom inn, velsignet han meg, og han forbarmet seg over meg som en synder som fikk nåde. Da skjønte jeg at han ikke var slik som jeg hadde oppfattet ham i min fantasi! Siden hadde jeg alltid et velsignet og godt forhold til ham – like til hans dødsdag. Jeg var også sammen med ham og hans hustru på deres siste reise til Finland like før han døde.