Kamp på skolen

I kristne kretser var det en veldig vanære over den religiøse bevegelsen de kalte «Smiths venner». Siden opphavet var vår bestefar og vi bar samme etternavn, fikk vi også tydelig merke det. På skolen var det også mye vanære fra noen lærere som var ekstra spottende og onde mot menigheten og det de mente var en forferdelig vranglære. Det medførte at jeg også på skolen var fritt vilt. Mang en gang ble jeg banket opp så jeg kom hjem sterkt forslått. Dette lærte meg tidlig å kjempe for min tro og mitt kristenliv. Etter hvert lærte jeg å sloss og å bruke knepene, og til slutt hadde jeg klart å banke dem opp alle sammen. Først da fikk jeg fred for dem, og ingen torde å gå på meg mer. Jeg hadde en lærer som het Holtskog. En dag kom han bort til meg og sa: «Menigheten er god den, Kåre – det er riktig å kjempe for den!» Det trøstet meg veldig den gangen. Han var min hovedlærer – streng, men også veldig god.

Det hører med til historien at far møtte min da pensjonerte lærer ti – tolv år etter at jeg gikk ut av skolen. Han trengte skyss hjem en dag det var et forskrekkelig regnvær. Da spurte han min far med stor interesse: «Hvordan har det gått med Kåre i livet?» Min far kunne med glede fortelle: «Ja, med Kåre har det gått uendelig godt! Han er nå misjonær i Sverige og Finland og søker å vinne mennesker for Kristus.» Da begynte min gamle lærer å gråte og sa: «Tenk at det var meg forunt å være lærer for en som er blitt misjonær!»