Barne- og ungdomstid på Grefsen

Jeg var omtrent åtte år gammel da vi flyttet til Grefsen i Oslo og ble nabo med Rakel og Sigurd Bratlie, Ingrid og Edwin Bekkevold samt Anna og Bjørn Bekkevold. For meg var dette den «lyckliga gatan». Mange brødre bodde her i perioder. Kjære venner som Gjermund Skreosen, David Nielsen, Peter Gangsø, Gunnar Kristensen og mange andre bodde på hybel hos oss eller hos Edwin Bekkevold. Jeg husker så tydelig at de hadde tid for oss og gjorde det så godt for oss i vår barndom.

På den tiden hadde vi bønnemøter sammen med Karen Marie Eriksen som den gang var fjorten – femten år gammel. Vi bad til Gud etter beste evne. Jeg for min del skjønte ikke så veldig mye av det alvor som min søster Eva og andre la i det. Men jeg kan tydelig huske at Lise Bekkevold bad med veldig røst. Hun var jo en liten jente på seks – syv år som sikkert hadde hørt uttrykket «ungdommens lyster» et eller annet sted. Det var noe hun med stor frimodighet bad om å bli frelst fra. Jeg visste ikke hva ungdommens lyster var for noe, men jeg lurte fælt på det. Jeg husker også jeg tenkte at det å seire over ungdommens lyster måtte være noe veldig fint, siden Lise bad om det. Det endte med at jeg også begynte å be om seier over ungdommens lyster, selv om jeg ikke visste hva det var. Det gjorde nok ikke Lise heller.

Ofte dro vi på besøk til slektninger og venner i Krokstadelva hvor vi etter hvert fikk mange søskenbarn. Vi barna holdt mange møter hvor jeg som regel var leder, og mine søsken og søskenbarn måtte sitte pent. Alle skulle ha bibler og søstrene måtte ha skaut på hodet. Jeg tok på meg rollen som Elias Aslaksen eller Sigurd Bratlie, da jo disse hadde stor myndighet. Det var veldig viktig at alle var lydige. Jeg stod gjerne på en stol og holdt en svoveltale over mine søsken og søskenbarn. Jeg forlangte omvendelse og frelsesfryd! Vi var frimodige og bad, sang og vitnet. Alle syntes å ha fått noe ut av møtet. Da var også jeg fornøyd.

Jeg var også opptatt av at alt måtte være i orden. En spesiell interesse fikk jeg for å holde brannøvelser, og jeg satte meg godt inn i hvordan dette skulle gjøres. En viktig øvelse var å fire oss ca. ti meter ned i branntau fra tredje etasje. Sigurd Johan Bratlie var ganske liten og dessuten ganske lubben. At han skulle klatre i tau fant jeg litt betenkelig. Jeg bandt ham derfor fast i tauet. Disse brannøvelsene tok en brå slutt en dag da Sigurd Johan med branntauet rundt brystet vinket frydefullt inn gjennom kjøkkenvinduet til tante Rakel i andre etasje!