Fedresinn eller tuktemestre

«For selv om dere skulle ha ti tusen læremestre i Kristus, så har dere ikke mange fedre. For jeg har avlet dere i Kristus Jesus ved evangeliet. Jeg formaner dere altså: Bli mine etterfølgere! Av denne grunn sendte jeg Timoteus til dere, han som er mitt kjære og trofaste barn i Herren. Han skal minne dere om mine veier i Kristus Jesus, slik jeg lærer overalt i hver eneste menighet.» .

«Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver den som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt. Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre. Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en gren og visner, og de samler dem sammen og kaster dem på ilden, og de brenner.» .

Paulus hadde arbeidet med korinterne, men på grunn av at de manglet kjærlighet, stod de i fare for at den kunnskap og det lys de hadde fått ville gjøre dem oppblåst. «Brødre, for deres skyld har jeg overført dette på meg selv og Apollos, for at dere av oss kan lære at en ikke skal gå ut over det som er skrevet, så ingen av dere skal bli oppblåst, for den ene mot den andre.» . Det var mange falske apostler i Korint som sikkert kunne konkurrere med Paulus når det gjaldt talegaver. Disse dåret korinterne ved at de lærte dem noe de ikke burde ha lært – nemlig å forakte sine fedre! Mennesker som kommer inn i en slik utvikling står i stor fare for å bli kastet på ilden.

Paulus ville sende Timoteus for å minne de troende om sine veier i Kristus. Paulus hadde trådt lysets stier så lenge at det hadde blitt som veier i hans indre. Livets Ånds lover hadde blitt en del av ham selv. På disse herlige livets veier vandret han – på ydmykhetens vei, godhetens vei, barmhjertighetens vei og så videre. Derfor sørget Paulus over dem når han merket at de hadde kommet bort fra disse velsignede veier i Kristus. Likevel hadde han den tro at hvis han bare kunne få arbeidet mer med dem, så ville saken ordne seg. Han bad nok til Gud for korinterne at Gud ikke skulle ta dem bort og ikke kaste dem på ilden. Han arbeidet med dem og bad for dem i sitt hjerte. «Dere er vårt brev, innskrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker. For det er åpenbart at dere er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste, ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men på hjertets kjødtavler.» .

Hvis korinterne, som aktet Paulus for intet, hadde fått anledning til å se inn i hans hjerte, ville de oppdaget at ikke en eneste av dem – selv ikke den vanskeligste – var utelukket fra Paulus sitt hjerte. Alle sammen var der! Han bad for dem alle og arbeidet med dem alle – full av kjærlighet og i troens og håpets Ånd.

Tuktemestrene mangler kjærlighet til fårene. De har fått nådegaver, og noen kan ha kunnskaps og visdoms tale som nådegave, men de forstår ikke selv å leve det de så glimrende taler om. Derfor ville Paulus vise dem en bedre vei til deres nådegaver. I 1.Kor.12 og 13 setter han ikke opp kjærligheten som en motsetning til nådegavene, men han taler om en bedre vei til å få del i dem. Vi trenger nådegavene til menighetens oppbyggelse, men nådegaver uten kjærlighet kan ikke bygge menigheten. Derfor skriver Paulus så kraftig i 13. kapittel om kjærlighetens egenskaper og beskaffenhet, og at det kun er kjærligheten som gjør et menneske skikket til å tjene de andre og fremme noe som skal bli stående i all evighet.

Tuktemestrene har egentlig seg selv for øye i sin tjeneste. De vil gjerne bli nevnt og bli kjent. Fedrene derimot kan tåle ringeakt og være unevnt og ukjent, hvis bare barna kan ha gode livsvilkår. De søker ikke sin egen ære, men Guds ære. «For om jeg likevel skulle ønske å rose meg, ville jeg ikke bli en dåre. For det jeg sa, ville være sant. Men jeg lar det være, for at ingen skal ha høyere tanker om meg enn det han får ved å se meg og høre meg.» . Det livet Paulus forkynte på talestolen, det levde han under talestolen. Korinterne var begeistret for sine egne nådegaver og de nøt at andre så opp til dem. De burde også, i den nåde som nå var over dem på talestolen, ha tenkt over hvordan det egentlig var med dem når de kom tilbake i sine hjem! Hvordan var det egentlig med kjærligheten, godheten, omsorgen og barmhjertigheten til sin kone og sine barn? Fedrene vil gjerne at lyset rettes tilbake på dem selv. «Men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at jeg som forkynner for andre, ikke selv skal finnes uverdig.» . Slike tanker har fedrene, mens tuktemestrene tenker mer på å imponere og er veldig interessert i hva andre synes om det de sier og gjør. De vil tekkes mennesker.

Når det er lite guddommelig kjærlighet, er det lett å ta på andre mennesker med kalde hender. Særlig framtredende blir dette hvis det er noen som ikke vil tekkes dem. Da har tuktemesterne lett for å begynne å slå med munnen sin. De vinkler sitt «budskap» slik at det kan virke som piskeslag på andre mennesker. Deres tale er ikke frigjørende, men det blir trykkende og tungt for fårene! Det er derfor en veldig forskjell i virkning av en tuktemesters og en fars tjeneste for sine barn. En sann fars tjeneste virker frigjørende og godt. Barnet kan fritt åpne sitt hjerte og sin munn uten å være redd for at faren skal ta det opp i en annen mening. Et slikt barn kjenner sin far. Selv om ordene kommer litt kjelkete, vet barnet at far vil ta det opp på en god måte. Tuktemesterne er derimot svært urimelige og lytter ofte mer til ordene enn til hjertet. Det skaper avstand og utrygghet. Tuktemesterens alvor er ikke noe Gud har virket. Det er mørkets og ondskapens trykk som hindrer soloppgangen fra det høye å skinne fram i hjertene. Fedrenes tjeneste får fram rettferdighetens sol som kommer med legedom under sine vinger. Det er kun fedresinnet i forbindelse med himmelens Gud som får det til å spire og gro!