Hvem er innenfor og hvem er utenfor

Da Johannes fikk i oppgave å skrive ned brev til de syv menighetene i Lilleasia, ble han innviet i mange av de tanker og råd som Jesus hadde for sine tjenere. Til dels måtte Jesus gi alvorlige formaninger og irettesettelser til omvendelse og alvor. Før han innviet Johannes i disse for menigheten svært alvorlige forhold, gav Jesus ham et syn av hvordan han så på sakene. De alvorlige brev ble sendt fra ham som elsker oss og som har fridd oss fra våre synder. Det er ham, det troverdige vitne, som uttaler seg.

«Johannes, til de sju menigheter i Asia: Nåde være med dere og fred fra ham som er og som var og som kommer, og fra de sju ånder som er for hans trone, og fra Jesus Kristus, det troverdige vitne, den førstefødte av de døde og herskeren over kongene på jorden. Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod, og som gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far – ham være æren og makten i all evighet. Amen.» Åp.1:4-6. Likeledes fikk Johannes se at selv om det var skrøpeligheter og til dels store mangler i menighetene, så var de likevel gull-lysestaker i Guds hånd. Et slikt syn på menigheten gir frykt for å komme med lettferdige uttalelser om de mennesker som Gud har utvalgt seg og gjør et verk med. «Skriv det du så, det som nå er og det som skal komme etter dette, og hemmeligheten med de sju stjerner som du så i min høyre hånd, og de sju gull-lysestaker: De sju stjerner er engler for de sju menigheter, og de sju lysestaker er sju menigheter.» Åp.1:19-20.

Det å ville bedømme og plassere mennesker som Gud har utvalgt seg, er et veldig hovmod. En blander seg derved i Guds saker og mister selv nåde over sitt liv. «Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbarte er for oss og for våre barn til evig tid, for at vi skal holde alle ordene i denne lov.» 5.Mos.29:29.

«Én er lovgiveren og dommeren, han som har makt både til å frelse og til å ødelegge. Men du, hvem er du som dømmer din neste?» Jak.4:12. Én er dommeren – ikke er det to og ikke er det tre. Heller ikke er du eller jeg satt til å være dommer. Det er Gud selv som sitter i denne posisjon. Jeg tror vi alle har stor grunn til å glede oss over at en slik gjerning ikke er overlatt til et menneske. Ved hardhet og ubarmhjertighet, dom og kritikk på tross av at man ikke kjenner alle ting, kan man gjøre en stor urett mot de Gud har utvalgt seg. «Opphøy Herren, vår Gud, kast dere ned for hans fotskammel! Hellig er han. Moses og Aron var blant hans prester, Samuel blant dem som påkalte hans navn. De ropte til Herren, og han svarte dem. I en skystøtte talte han til dem, de holdt hans vitnesbyrd og den lov han gav dem. Herre, vår Gud, du svarte dem. En tilgivende Gud var du for dem, men også en hevner over deres gjerninger.» Salme 99:5-8.

«Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er oppstått, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss.» Rom.8:33-34.

Det er en av kjødets lyster at man ut fra sin egen forståelse, som er uhyre liten, vil dirigere og bestemme og så fortelle andre hvem som er utenfor og hvem som er innenfor – hvem som tilhører Kristi legeme og hvem som ikke gjør det. På den måten kan man lett utelukke seg selv og miste sin kamppris den dagen Jesus kommer tilbake for å hente sine. Den som trodde seg innenfor kan lett finne seg selv utenfor den dagen. Og hvem vet om den som en dømte utenfor, på den dag står ikledd hellig skrud og er blitt en Jesu Kristi brud? Slike forhold kan man umulig bedømme riktig, da alt i den nye pakt dreier seg om det skjulte livet med Kristus.

En ting er sikkert – de som elsker lyset blir i samfunnet og er glad i samfunnet. Er man ydmyk av hjertet og liten i seg selv, vil man få samfunn med alle slike. Ellers får vi vente til Jesus kommer igjen – da får vi virkelig se hvem som er innenfor og hvem som er utenfor. Dette er det jo ikke vanskelig å bedømme når det gjelder verden og Gud, men når det opprettes kunstige skiller innen menighetene, kommer det gjerne av at det er partier. Et tegn på at det er partier i en menighet, er at man begynner å tale til hverandre – man taler det man mener de andre trenger å høre. Derved har tilhørerne lett for å ta parti, og begynner derfor lett å tale tilbake det de synes den første trenger å høre. Vi skjønner at hvis det er slik fatt i en menighet, da forsvinner oppbyggelsen ganske av seg selv. De som taler Guds ord i renhet, taler ut fra det livet de har i Gud. Guds ord såes i fred med dem som holder fred. Dette er viktige saker! Enhver bror og søster bør vandre i frykts ånd, slik at man har vitnesbyrdet i sin ånd om at man ikke søker sitt eget i slike saker. Skal man oppbygge menigheten, må man i første rekke være ren fra alt som smaker av kjød og egenvilje. Alt som smaker av det å ta hverandre er helt forbudt i den levende Guds menighet. Da er det noe man har sett seg lei på, noe man ikke kan tåle og bære hos den andre. Man bør se det som en stor skandale hvis slikt skjer.

Mennesker som lever i bevisste synder og ikke vil ut av dem, kan vi ikke få samfunn med fordi vårt samfunn ligger i lyset. Det vil derfor være en umulighet å få samfunn med mennesker som vandrer i mørket.

«Det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus.» «Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» 1.Joh.1:3 og 7.

«Noen menneskers synder er synlige for alle og går foran dem til dommen. Hos andre følger de etter. På samme måte er også de gode gjerninger synlige. Og de som det ikke er slik med, kan likevel ikke holdes skjult!» 1.Tim.5:24-25.

Hos noen mennesker kan man altså se ut fra deres livsførsel at de lever i synder. Hos andre mennesker er ikke syndene så åpenbare. De har kanskje gitt etter for avind, hovmod eller storhetstanker. Dette kan ikke skjules i det lange løp. Slik er det også med det gode. Hos noen mennesker kan vi skjønne ut fra deres liv og tjeneste at de lever et herlig og opphøyet liv. Atter andre brødre og søstre har en mer skjult tjeneste. De lever i troskap og tar vare på sine egne ting og tjener den Herre Kristus. Slike personer er veldig verdifulle og er en stor styrke for en menighet, selv om de tilsynelatende ikke har noen åpenbar tjeneste. Det vil ikke minst vise seg den dag det er kamp og menigheten settes på prøve. Da vil slike trofaste mennesker alltid ta parti for sannheten og være en uvurderlig støtte for tilsynsmannen og broderskapets kamp for å holde menigheten ren.

Så kan man spørre – hvem blir med når Jesus kommer igjen? Det kan vi ikke svare på! Svaret på det ligger i den enkeltes tro. Har Gud gitt en den troen i hjertet, vil den føre en til seier og inn i helliggjørelse, selv om utgangspunktet kan ha vært veldig, veldig svakt. Men desto større blir æren til Gud.