De sterke og de svake

«Se, Gud er sterk, men han akter ikke noen ringe. Han er mektig i forstandens kraft.» Job 36:5. Ringeakt ligger veldig nær til i vår menneskenatur. Derfor gir også Gud store løfter til dem som er barmhjertige og gode. «Da skal du påkalle Herren, og han skal svare. Da skal du rope, og han skal si: Se, her er jeg! Når du får bort hvert åk iblant deg og lar være å peke fingrer og tale ondt.» Es.58:9.

«Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke! – eller hodet til føttene: Jeg har ikke bruk for dere! Men tvert i mot: De lemmer på legemet som synes å være de svakeste, de er nødvendige. De lemmer som vi synes er mindre ære verd, dem kler vi med desto større ære, og dem som vi blyges ved, kler vi med desto større bluferdighet. Våre edlere lemmer trenger ikke til dette. Men Gud satte legemet slik sammen at han gav det ringeste størst ære, for at det ikke skal være splittelse i legemet, men lemmene ha samme omsorg for hverandre.» 1.Kor.12:21-25.

Vi skal ikke være harde, men behandle de svake slik at de blir trøstet og styrket og kommer til tro på at de også tilhører legemet. Enkelte har opptrådt slik at de blottlegger de andres svakheter. Det er veldig simpelt og langt borte fra Guds hjerte. Den usleste av alle gleder er skadefryden. Gud arbeider med håp for menneskene og vil gjerne skjule det svake og det ufullkomne. Dette hjertelaget hans kommer tydelig fram i sendebrevet til Laodikeaengelen: «Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød – og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken, så råder jeg deg at du kjøper av meg: Gull, lutret i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær, for at du kan være ikledd dem og din nakenhets skam ikke skal bli stilt til skue, og øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se.» Åp.3:17-18.

Jesus gir også kraftige formaninger til sine tjenere, og de får kjenne nidkjærhetens ild som brenner i hans hjerte. «Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg. Derfor, ta det alvorlig og omvend deg!» Men allerede i neste vers kommer det fram et håp med en varm og inderlig innbydelse til et herlig samfunn med ham dersom omvendelsen skjedde. «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.» Åp.3:19-20. Slik er Guds hjerte – det gjemmer ikke på det onde når det er bot og omvendelse. Han vil gjerne at vi alle skal vokse fram til liv og kraft, ånd og styrke. Han har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt.

For de sterke er det godt å betenke at Gud har skapt alle mennesker, og ingen av oss har noe som vi ikke har fått av ham. «Hvem gir vel deg forrang? Hva har vel du som du ikke har fått? Men har du fått det, hvorfor roser du deg da som om du ikke hadde fått det?» 1.Kor.4:7. Ingen av oss har fått noe for å hovere over andre mennesker. Alt vi har fått av Gud bør settes inn i det godes tjeneste, slik at det blir oss til en evigvarende velsignelse.

De svake kan ha lett for å høre på Satan, og derfor kan man ikke styre menigheten etter de svakes følelser, ønsker og forståelse. Da ville Satan styre menigheten gjennom de svake. En helhjertet bror har frihet til å si og gjøre ting som den svake kanskje ikke kan si og gjøre. I slike forhold må ikke den svake dømme den sterke. Det er lett for den svake å gjøre det. Tenk heller slik at den sterke er min bror og han er et eksempel for meg. Slik kan jo jeg også bli. På den annen side har den sterke lett for å forakte den svake. Slik hadde ikke Paulus det. Han ydmyket seg og tjente dem i kjærlighet. «For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For dem alle er jeg blitt alt, for i alle fall å frelse noen.» 1.Kor.9:22.

En far kan være ubarmhjertig overfor sitt eget barn, ja, en kan nærmest øve vold overfor den svake. Vi skjønner at dette er langt borte fra Guds hjerte. Vi kan tenke på et eksempel med to som er ute på en joggetur. Den ene er i god form og har mye bedre kondisjon enn den andre. For ham blir det lett å legge i vei i høyt tempo for å imponere den andre, og den andre blir raskt liggende etter. På toppen av en hard motbakke blir kanskje den sterke stående og hvile ut mens den som ikke er så sterk fortsatt sliter seg opp motbakken. Når han endelig har kommet fram til den sterke, sier kanskje denne: «Det var deilig å strekke seg litt – la oss løpe videre.» Den svake sliter fortsatt med å få puste og forsøker å roe ned pulsen. Den svake får selvfølgelig ikke større selvtillit av dette. Den sterke må forstå å holde den svakes tempo og hjelpe ham fram til noe mer. På den måten blir man et eksempel for de andre.

Den svake må ikke dømme den sterke og den sterke ikke ringeakte den svake. Herren har tatt seg av ham – kanskje han en dag vil komme til en større herlighet enn deg. Respekt overfor den enkelte som Gud har satt i menigheten er helt nødvendig for å ikke støte an mot lovene i Kristi legeme. En skolelærer som behandlet sine elever på en svært god og omsorgsfull måte hadde det slik i sitt hjerte: Hvem vet hva det skal bli ut av disse barna? Kanskje en av dem en dag blir min statsminister!

Paulus ville ikke vise fram sin styrke hvis det fratok den svake troen. Kjærligheten i hans hjerte drev ham til en slik innstilling og livsførsel. «Derfor, om mat volder min bror anstøt, da vil jeg aldri i evighet ete kjøtt, for at jeg ikke skal bli til anstøt for min bror.» 1.Kor.8:13. Det er ikke til å undres over at Guds nåde kom så rikelig over ham i liv og tjeneste.