Hvordan vi havnet på Grefsen

Verkstedet som far leide i Drøbak hadde bare en fem års leieavtale. Utleierne var eldre mennesker, og de ønsket ikke å fornye leiekontrakten da de fem årene var over. Far måtte derfor finne på noe for å skaffe seg husvære og arbeid. En av mors slektninger – Herman Solberg – hadde ei tomt på Tyristrand. Den kunne far få kjøpe. Han hadde fått vite at det skulle gis en byggetillatelse i det kvartalet, og det var bare far som hadde søkt. En dag dro far til Fylkesnemnda i Drammen for å ordne med det praktiske. Han presenterte seg og sa at han hadde søkt om byggetillatelse på Tyristrand. Kontordamen fant imidlertid ikke noe i arkivet. Hun lette rundt omkring, men kunne ikke finne søknaden.

Far måtte gå ned på Telegrafverket og ringe til Herman Solberg for å fortelle ham at søknaden ikke var mottatt i Fylkesnemnda. Da viste det seg at formannen i byggekomiteen på Tyristrand også var formann i Indremisjonen – han hadde underslått hele søknaden fordi han var redd for at det skulle komme falsk lære til bygda!

Far måtte dra hjem med uforrettet sak. Da han kom til Oslo den ettermiddagen, skulle han ta bussen til Drøbak, men bussen gikk like foran nesa hans. «Dette er virkelig den onde dag,» tenkte han, men plutselig fikk han se en buss det stod Kjelsås på. Siden det var flere timer til neste buss skulle gå til Drøbak, fikk far en innskytelse om å dra opp til Edwin Bekkevold på besøk, siden han likevel var i byen. Da far kom opp til Grefsen, sier Bekkevold: «Din bror Aksel Johan Smith var her og fortalte at du skulle bygge på Tyristrand.»

Far måtte fortelle det som hadde skjedd med byggesøknaden, og at han nå ikke visste helt hvordan han skulle gripe det an.

Da sier plutselig Edwin Bekkevold til kona si: «Du Ingrid, vi har jo ei tomt og det er ingen av barna som vil ha den. De vil bare reise de, veit du.»

«Hadde det vært noe for dere da, Helge?»

«Hvis barna ikke vil ha den, så vil vi gjerne ha den,» svarte far.

Og slik ble det.

Far ringte til Aksel J. Smith og spurte ham til råds også, og hans råd var klart: «Slå til – jeg skal kausjonere for deg!» Hans mor hadde formant ham til å hjelpe min far hvis han skulle trenge det, siden han selv hadde overtatt huset i Horten etter deres foreldre.

Da familien vår kom flyttende til Oslo, var det «ja» over alt. Far fikk til og med bygge ti kvadratmeter større hus enn vanlige regler tilsa, på grunn av at vi var en stor familie. Det førte også til at Rakel og Sigurd Bratlie – som bodde hos David Myhre den gangen – flyttet inn i huset hos oss da familien Myhre trengte plassen selv i det forholdsvis lille huset de hadde.

Likesom Josef fikk oppleve Guds underlige ledelse og godhet, fikk også vi oppleve at det som enkelte mennesker tenkte til det onde, vendte Gud så det ble til det aller beste.