Tiden i Drøbak

Vi bodde også noen år i Drøbak før vi flyttet til Oslo. Det var en veldig god tid med mange kjære gode venner, mye samfunn, trivsel og glad latter. Vennene var ekstra menneskekjærlige og gjorde veldig mye godt for oss som barn. Mor var også ekstra gjestfri og omsorgsfull. Hun likte å gjøre det godt og trivelig for vennene. Hjemme hadde vi ikke innlagt bad, og hver uke fikk vi komme i hjemmet til Ole Kristiansen for å bade. Jeg husker enda hvordan vi på vinterstid ble pakket inn i ulltepper og båret over til vårt hjem etter at vi var badet.

Familien Kristiansen kan jeg også huske som et inderlig godt minne fra min barndom. De var ualminnelig barnekjære. Vi barna hadde det derfor veldig godt når de tok oss med på stranda og ellers brukte mye tid sammen med oss i lek og moro. Alt dette var med på å gi meg en lys og glad barndom. Både englene, Jesus og Gud sammen med alle vennene står for meg som en vakker hage i mitt indre.

Fra denne tiden husker jeg gamle broder Thorolf Eriksen som en ekstra god og trivelig mann. Han arbeidet som los, og jeg husker spesielt en gang på en båttur at det ble høy sjø. Styrmannen ombord bad Eriksen overta roret. Jeg husker jeg så ham stå til rors så trygg og rolig. Når han var til stede, følte jeg at Jesus var til stede i båten og at han ville lose oss trygt i havn, noe han også gjorde.

Da jeg var omtrent fem år gammel ramlet jeg ned fra en ca. fem meter høy fjellskrent bak lokalet i Drøbak. «Nå slår du deg fælt,» tenkte jeg, i det jeg datt ned fjellskrenten. Men noe forunderlig skjedde: Jeg kjente tydelig englenes hender ta i mot meg der jeg landet som i en dundyne. Jeg husker godt at jeg gledesstrålende løp hjem til mamma og sa: «Englene tok i mot meg! Jeg slo meg ikke!»

I Drøbak hadde jeg min beste søndagsskolelærer. Han holdt nemlig de absolutt korteste talene, og derfor var det mye lettere å huske hva han sa. Lange taler husket jeg som regel svært lite av og de ble meg derfor heller ikke til hjelp. Mon tro om det ikke er slik med barn den dag i dag også?

Det var også en butikk i Drøbak som står klart for meg som et kjært barndomsminne. Dette var en godteributikk som het «Barnas Paradis». I mitt barndomshjem var jeg vant til å forbinde paradis med himmelen. Jeg husker godt at jeg stod utenfor butikken og kikket inn gjennom utstillingsvinduet.

Fantasien fikk temmelig fritt utløp. Jeg kunne levende forestille meg hvor herlig det var i himmelen. Her så jeg godterier i alle mulige farger og fasonger. Spesielt hadde jeg en forkjærlighet for gelé – det var yndlingsdesserten min. Jeg var sikker på at jeg skulle få spise gelé så mye og så ofte jeg ville når jeg kom til himmelen. Det tok noe tid før jeg skjønte at himmelen var noe mer enn gater av gull, liflig musikk og «Barnas Paradis»!

Når det gjelder tiden i Drøbak, kan jeg på ingen måte glemme Elise Pettersen, som holdt barnemøter og søndagsskole for oss. Hun var ugift, og hennes gudhengivne liv har gjort et uutslettelig inntrykk på meg. Samtidig var hun svært enkel og naturlig i alt hun sa og gjorde. Hun hadde også en veldig god evne til å ta seg selv lite høytidlig – og lo hjertelig og godt av egne feiltrinn. I tillegg var hun fantastisk flink til å fortelle historier – spesielt bibelhistorier fra det gamle testamente. Dette gav meg tidlig innsikt i trosheltenes liv og virke. Ved sin levende gudstro var hun selv en veldig dragelse til Sønnen.

På denne tiden mistet far snekkerverkstedet sitt. Det medførte at det ble lite med inntekter i en periode. En gang hadde vi så lite å spise at mor ikke visste hva hun skulle sette fram på bordet. På en slik dag, da mor hadde bedt til Gud fordi hun ikke visste sin arme råd hva hun skulle gi oss å spise, kom Elise Pettersen litt forlegen inn til oss. «Jeg kjøpte noe til deg som jeg tok med på veien,» sa hun litt stille. Gud hadde virket slik i hennes indre at hun hadde dratt innom en butikk og blant annet kjøpt melk, brød og pålegg. Hun kom virkelig som et sendebud i rette tid. Det var mange slike opplevelser med henne.

Elise Pettersen bodde også tidvis hos oss – noen måneder om gangen – og hjalp min mor under store deler av min oppvekst. Hun stod som et fast tårn i mitt barnesinn – et tårn til tegn på Guds urokkelige godhet. Hun hadde lynende øyne som var nesten sorte, og kom det fremmede kamerater og spurte etter meg, satte hun øynene i dem. Noen av skolekameratene mine sa at de ikke torde å komme hjem til meg på grunn av de sorte øynene hennes. Dette gjorde hun selvfølgelig for å verne og bevare meg.

Når hun hjalp mor i hjemmet, minnes jeg at hun alltid hadde Bibelen i den ene hånden når hun rørte i grytene. Hun lo, bad til Gud og hadde et fantastisk godt humør. Midt i arbeidet og møyen hadde hun tid for oss. For henne var det hele så naturlig og liketil.

Da jeg var femten – seksten år gammel, fikk jeg en følelse av at det var en del mennesker som ikke var glad i meg. Dette var en vanskelig tid for meg. I den tiden bad Elise Pettersen meg innstendig om at jeg ikke måtte slutte å gå på møtene. Hun sa at jeg skulle få ti kroner hver måned hvis jeg fortsatte. Dette gjorde et veldig inntrykk på meg. Ikke så mye på grunn av ti-kroningen, men på grunn av hennes gode og varme hjerte, fortsatte jeg å gå på møtene.

Dette kan jo være en vekker for mang en ugift søster. Betenk hvilken fantastisk virkning du kan ha på mennesker langt inn i framtiden når du lever for Gud i hjertets enfold!

Jeg kjente at mange av de menneskene som gikk inn og ut av vårt barndomshjem hadde et skjult liv med Kristus i Gud, og at de ikke stod for menneskers åsyn. Dette gjorde et veldig inntrykk på meg som barn. De var som fyrtårn og fjell rundt Jerusalem – det var så godt og trygt. De var som et vern mot det onde ved det de sa og gjorde. Jeg er sikker på at mange av dem bokstavelig talt ville gitt sitt liv for å redde meg. Så håndpåtagelig kjente jeg deres kjærlighet.