Loviskhet – lovløshet

Galaterbrevet er jo kampskriften når det gjelder disse ting. Man kan drive det langt i det ytre med loven, men loven kan ikke ta det skjulte – tankene og begjæret.

«Men dersom nå også vi, da vi søkte å bli rettferdiggjort i Kristus, selv ble funnet å være syndere, er dermed Kristus blitt en tjener for synden? Langt derifra!» Gal.2:17. Jødene ønsket ingen mellommann mellom Gud og mennesker. Slik de religiøse forkynner Kristus, blir han en syndens tjener idet han tar de mennesker i dekning som vil fortsette å synde.

«For dersom jeg bygger opp igjen det jeg har revet ned, da viser jeg meg selv som en lovbryter.» Gal.2:18. Hva var det Paulus brøt ned? Jo, det at man blir rettferdiggjort av lovgjerninger. Skulle det være slik, måtte man jo lappe på det gamle livet. Menneskene ser at det er en vanære for kristendommen at de som er frelst fortsetter et dårlig liv, og derfor gir man dem bud og regler. «Når dere er døde med Kristus fra verdens barnelærdom, hvordan kan dere da – som om dere fortsatt levde i verden – la dem legge slike bud på dere: Ta ikke! Smak ikke! Rør ikke!» Kol.2:20-21. Det er de som lever i verden og som vandrer etter kjødet som trenger bud og regler. Derved får de også et navn av at de er gode kristne, men det er ingen utvikling i det.

«Derfor skal hun kalles en horkvinne dersom hun, mens mannen ennå lever, blir en annen manns hustru. Men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, og er ingen horkvinne om hun gifter seg med en annen mann.» Rom.7:3.

Det er jo bare de som er døde som er fri fra loven. De som lever trenger loven. Som et bilde kan vi si at hedningen kjørte bil uten bremser. Jødene hadde loven, og loven var en brems på synden. Derved unngikk de mange ulykker som hedningene kom i. Hva er det de ikke forstår, de som vil legge menigheten under loven? Jo, de skjønner rett og slett ikke selve hemmeligheten – Kristi død! «For jeg er ved loven død for loven for å leve for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg.» Gal.2:19-20. Når man ikke lever selv, er man fri fra loven. Ved loven hadde man kun sin egen kraft som tok synden utenfor legemet. Vårt kall er å døde synden i legemet. Det er mange emner og mange tekster som går ut på det samme – veien går gjennom død til evig liv.

«Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre. Dette skjedde for at Abrahams velsignelse skulle komme til hedningene i Kristus Jesus, for at vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om.» Gal.3:13-14. Når vi blir frigjort fra synden, blir vi frigjort fra lovens forbannelse som kom over dem som ikke maktet å holde loven. Loven skal jo ikke avskaffes. Den er jo åndelig, rettferdig, hellig og god.

«For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.» Rom.8:3-4. De fleste troende lever i lovløshetens hemmelighet. De tror ikke at man kan seire over synden, og de tror ikke på noen sann forløsning slik at lovens rettferdige krav kan bli oppfylt i oss.

Jesus kom ikke for sin egen skyld, men for syndens skyld, for å bringe en evig forløsning. Loven var jo bare en del av Guds vilje – den kunne ikke sette oss virkelig fri fra synden. De som ikke bryr seg om loven, men synder på nåden, kommer ut i falsk frihet.

«For ved å tale skrytende, tomme ord, lokker de ved skamløshet i kjødets lyster dem som nettopp har flyktet bort fra dem som ferdes i forvillelsen.» 2.Pet.2:18-19. Istedenfor å hjelpe dem ut av synden, taler man skrytende ord. Det er uhyggelig hvordan menneskene forføres her. «Og de lover dem frihet, de som selv er forfallets treller. For det som en ligger under for, det er han og blitt trell av.» Ligger du under for synd, er du en trell. Skal du da være en veiviser for andre, blir du en veiviser til falsk frihet.

Vi tror at det er mulig ved evangeliet å bli hjulpet ut av synden. Menneskene må ledes i forbindelse med Den Hellige Ånd, så de kan oppleve evangeliets kraft.

«For som jeg ofte har sagt dere, og nå igjen sier med tårer: Mange vandrer som fiender av Kristi kors.» Fil.3:18. De var ikke fiender av Golgata-korset, men de var fiender av daglig å ta sitt kors opp. Menneskene vil så gjerne gjøre hva de vil og samtidig er de redd for følgene. Så lenge man ikke har korsfestet kjødet, vil man dåres. Korset må virke over lyster og begjæringer i kjødet, skal man ha tro på å få være med ham.

«De ender i fortapelsen. Deres gud er buken, og de setter sin ære i sin skam. De trakter bare etter jordiske ting.» Slike mennesker lever altså etter kjødet. «Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser. Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme ved den kraft han har til også å legge alle ting under seg.» Fil.3:19-21.

Forkynn dette så hjertet begynner å banke ved troens forkynnelse! Tenk å begynne å tro på en slik kraft. Du kan ikke forbli i kjærligheten uten å fornedre deg i livets forhold. Ved kjærligheten får du håp om evig liv – veldige krefter som også vil forvandle våre legemer så vi kan følge vår Mester i all evighet.

Så lenge vi har evangeliet, kan vi ikke forkynne menneskene loven. Vi forkynner Herrens død inntil han kommer. Da blir vi ikke lovløse og heller ikke lovtreller. Korset er det sterkeste redskap mot synden. Ved å vandre i Ånden blir heller ikke kjødets begjæringer fullbyrdet – utført. Vi skuer inn i frihetens fullkomne lov og blir likedannet med Kristus. Dette er et veldig kall som loven aldri kan føre et menneske til.