Fra fariseer til apostel

Paulus var grundig opplært ved Gamaliels føtter. Der hadde han lært loven, dens anvendelse og straffeutmålingen for enhver forseelse. Hans sinn var opplært i denne tankegangen som Jesus så kraftig, gang etter gang, refset og irettesatte når han advarte mot fariseerisme. Så kom dagen da Jesus åpenbarte seg for ham på veien til Damaskus. Med all sin viten og kunnskap måtte han dog spørre: «Hvem er du, Herre?» I all sin iver hadde han ikke lært ham å kjenne – Mesteren! Nå begynte en helt ny løpebane, en helt ny tid! Det liv han hittil hadde levd hadde ingen verdi mot det innhold og det liv Kristus nå ved åpenbaring utmalte for hans indre øye. I denne forbindelse skriver han til filippenserne: «Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen, så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død – om jeg bare kunne nå fram til oppstandelsen fra de døde!» Fil.3:8-11.

«Bare jeg kan få kjenne ham!» Det var han grepet av! I all sin fariseerske iver hadde han ikke lært ham å kjenne! Men nå var det mulig. Det var nå åpnet en ny og levende vei til det liv og den herlighet som var i Jesus. «Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å framstille hvert menneske fullkomment i Kristus. For dette er det jeg arbeider, idet jeg strider i hans makt som virker i meg med kraft.» Kol.1:28-29.

I brevet til galaterne tar Paulus også et oppgjør med sin fortid, samtidig som han forteller om sin dannelse til et så nyttig Herrens redskap. «Jeg kunngjør dere, brødre, at det evangelium som er blitt forkynt av meg, ikke er menneskeverk. Heller ikke har jeg mottatt det eller lært det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring.» «Men da han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham blant hedningene, da samrådde jeg meg ikke med kjød og blod. Heller ikke drog jeg opp til Jerusalem til dem som var apostler før meg. I stedet drog jeg straks av sted til Arabia, og vendte siden tilbake til Damaskus. Deretter, tre år senere, drog jeg opp til Jerusalem for å bli kjent med Kefas, og jeg ble hos ham i femten dager.» Gal.1:11-18.

«Fjorten år senere drog jeg igjen opp til Jerusalem, sammen med Barnabas. Jeg tok også Titus med. Jeg gikk dit opp etter en åpenbaring. Og jeg forela dem, og særskilt dem som gjaldt mest, det evangelium som jeg forkynner blant hedningene – om jeg på noen måte løp eller hadde løpt forgjeves. Men ikke engang Titus, som var med meg, han som var greker, ikke engang han ble tvunget til å la seg omskjære, for de falske brødres skyld som hadde sneket seg inn. De var kommet for å lure på vår frihet, den som vi har i Kristus Jesus, for å kunne gjøre oss til treller. Men ikke et øyeblikk vek vi eller gav etter for dem, for at evangeliets sannhet skulle stå fast hos dere. Men de som gjaldt for å være noe – hvor store de var, er meg det samme, Gud gjør ikke forskjell på folk – de som gjaldt mest, påla meg ikke noe i tillegg. Tvert i mot: De så at jeg var blitt betrodd å forkynne evangeliet for de uomskårne, likesom Peter for de omskårne. For han som gav Peter kraft til aposteltjeneste blant de omskårne, han gav også meg kraft til det blant hedningene. Da de som gjaldt for å være støttene – Jakob og Kefas og Johannes – ble kjent med den nåde som var meg gitt, gav de meg og Barnabas samfunnshånd, for at vi skulle gå til hedningene, men de til de omskårne.» Gal.2:1-9.

Hvorfor all denne tid i utlendighet? Det er ingen tvil om at Gud hadde sin plan med Paulus. Han var et utvalgt redskap til å forkynne evangeliet for hedningene, men først måtte han renses for all gammel surdeig. Alt han hadde lært ved Gamaliels føtter måtte avlæres. Den gamle tankegangen måtte skiftes ut. Han måtte forlate sine tanker og sin hardt tillærte kunnskap. Nå ble han gjenstand for Åndens undervisning. Han skulle få førstehånds kjennskap til Mesteren. Paulus trengte nok denne tid i stillhet og under stadig bearbeidelse av Den Hellige Ånd for å bli i stand til å forkynne evangeliet slik som han burde forkynne det, uten smak av den gamle Gamaliels aksent! Så grundig fikk Jesus arbeidet med ham, at han var i stand til å redde menigheten fra å falle inn i den loviskhet som selv Peter og Barnabas ble revet med til å hykle for. Den gjerning gjorde Paulus – en tidligere svært nidkjær og ivrig fariseer! Å, hvor vi er ham takk skyldig at han stod fast og kjempet for evangeliets sannhet! Hvor hadde vel vi hedninger hatt vår framtid om ikke han hadde vært sannheten tro i kjærlighet og helt fra begynnelsen kjempet for at evangeliet skulle stå fast som en kraft til frelse for hver den som tror?

I vår tid oppreiste også Gud en mann – Johan O. Smith. Hans virke var ytre sett så ringe og unnselig. Ombord på marinens fartøyer – midt i en verden av ugudelighet – søkte han Gud av et helt hjerte. Gud åpenbarte seg for ham, og sannheter som synes å ha ligget brakk siden apostlenes dager ble igjen åpenbart ved Den Hellige Ånd. Åpenbaringen om Kristus åpenbart i kjød og om menigheten som Kristi legeme ble en kolossalt verdifull nøkkel til personlig frelse og til samfunn og oppbyggelse i et levende menighetsliv. Selv skriver denne åndshøvding i et av sine brev:

«Det er et farlig spill å slå fast hva en i Ånden ikke har hørt og sett. Fra første stund av har Gud lært meg å være meget varsom og aldri lære bort annet enn hva Herren har åpenbart ved sin Ånd. Det har derfor også vært en stor glede å erfare at alt er blitt stående fast. Intet er kullkastet. Må Gud lære oss troskap, så vi aldri gir oss av med ting vi ikke har sett.»

Denne troskap har åpenbart ikke alle praktisert. Deres «sannheter» har ofte ikke overlevd sin egen ti års fødselsdag fordi det hele i mange tilfeller var en sammenblanding av religiøse forståelser, verdslig visdom eller lovisk kristendom. Avarter av Gamaliels lære var ikke uttømt. Derfor ble ikke deres forkynnelse til samme frigjørende hjelp som den kunne og burde. Tvert i mot førte den ofte mennesker inn i lovtrelldom og menneskebud som gjorde livet tungt – de ble ikke ført til sin fryds og gledes Gud og til hans alter.