De første leveår i Horten

Mor og far hadde flyttet til Horten før jeg ble født. Marinens hovedverft lå i Horten, og ble brukt av okkupasjonsmakten. De allierte bombet derfor verftet, og et veldig bomberegn falt over Marinens anlegg. Mor og far måtte evakuere fra Horten, og jeg ble født hjemme hos mine besteforeldre Karen og Peder Døviken i Krokstadelva 14. november 1944. Siden flyttet familien tilbake til Horten. Bestefar – Johan O. Smith – døde året før jeg ble født.

Vi bodde i Horten mine to første leveår. Jeg husker selvfølgelig ikke så mye av den tiden, men fra senere besøk hjemme hos bestemor – Pauline Smith – minnes jeg tydelig den usigelig gode atmosfære som jeg opplevde som et klippefast vern og en veldig trygghet. Uten at jeg helt kan forklare hvorfor, opplevde jeg henne som en veldig styrke i mitt liv. Jeg hadde ofte samtaler med henne og kjente hennes godhet og omsorg. Dette betydde mye for meg i min tidlige barndom. Hun døde da jeg var nesten ti år gammel. Jeg husker den dagen godt. Mor og far hadde fått beskjed om dødsfallet tidlig på morgenen. Jeg var klar til å gå til skolen da mor sa at bestemor hadde dødd fra oss. Jeg følte en veldig tomhet og sorg i mitt indre. På vei til skolen stoppet jeg opp ved et krigsminnesmerke over mennesker som hadde falt i krigen i kamp for sitt fedreland. Der stod jeg og tenkte på bestemor. Jeg husker jeg bad Gud og englene om å bevare meg nå som jeg ikke hadde bestemor mer. Da hun forlot oss, kjente jeg at det var noe trygt og godt som jeg trengte som forlot meg. Det var derfor et veldig behov for meg at Gud og englene skulle passe på meg videre i livet.

Hjemmet til mine besteforeldre i Krokstadelva var et senter for motstandsarbeidet i Eiker under den andre verdenskrig. Min bestefar – Peder Døviken – var en kaldblodig mann. En dag kom tyske soldater på overraskende besøk for å gjennomsøke gården for våpen eller andre effekter som ble brukt i motstandsarbeidet. Tyskerne gikk blant annet inn på låven, og stakk med en høygaffel mange steder i høyet for å se om det var noe som var blitt skjult der. Bestefar stod trygg og rolig og så på det hele og sa til de tyske soldatene: «Her finner dere ingen ting!» Det gjorde de heller ikke, for bestefar stod selv på det stedet i vedskjulet hvor våpnene var nedgravd i en metallkiste under jordgulvet!

Noen måneder etter at krigen var over i 1945, satt jeg 7 måneder gammel på et teppe i hagen til mine besteforeldre. Da kom en journalist fra Buskeruds Blad for å lage en reportasje om motstandsbevegelsen i Eiker og den betydning hjemmet til bestemor og bestefar Døviken hadde hatt. Det ble skrevet en stor artikkel i avisen under overskriften: «Familie på elleve – og alle i illegalt arbeid.» Det var altså mine besteforeldre og alle deres ni barn som var med i dette arbeidet. På slutten av avisartikkelen stod det: «I samtalens løp er vi kommet opp til Døviken gård. Harmonisk og vakkert faller den inn i landskapet. Ingen kunne ant at gården var et av de viktigste sentra for det illegale arbeidet under krigen. Det ånder fred fra hver en liten detalj. Fra hesten som møter oss like bak grinden, fra postkaret på gården, fra alt, – like til en liten pjokk på 7 måneder som sitter fornøyet på et teppe ute på tunet. Det yngste skudd på familien Døviken, et barnebarn fra Horten, som ved tid og leilighet sikkert blir en farlig illegalist.»

Denne uredde framferd har også min mor arvet. Mange ganger har hun vært i farlige situasjoner, også med sinnslidende og uberegnelige mennesker. Hun har en merkelig evne til å sette tankene på plass, så selv sterkt sinnslidende mennesker blir rolige. Hun har hatt mange kraftige trosopplevelser med Gud. En gang så hun en mann som slo løs på en annen. Mor ropte: «Stopp!» Så gikk hun bort til dem og ordnet opp med deres uoverenskomst så de lusket bort etterpå. Hvis jeg skulle velge ut mennesker jeg ville hatt med meg i «krigen», ville min mor vært et naturlig førstevalg. Hun er fri fra redsel, og jeg ville aldri vært redd for at hun skulle svike i noe forhold. Før vekkelsen brøt ut i 1991, følte hun seg noe gammel og livstrett og hadde kanskje mest lyst til å dø og være hjemme hos Herren. Da vekkelsen kom, livnet hun til igjen og opplever i dag at livet virkelig er verdt å leve.