Mer ondskap kommer for dagen

På nyåret 1992 dumpet et langt og detaljert brev fra Øyvind Velten ned i postkassene til mange av vennene i Oslo og mange andre steder. Også venner i land langt utenfor Norge mottok dette brevet, som var datert 7. januar 1992. Øyvind Velten stod Olaf Bekkevold nokså nær, men var ikke spesielt flink til å skrive brev. Derimot var håndskriften på konvoluttene forbløffende lik en annen persons håndskrift, og brevene var datostemplet med frankeringsmaskinen til denne personen. Det ble straks klart at Øyvind Velten ikke selv hadde skrevet dette brevet, men at hans navn ble brukt som et troverdighetsalibi for brevet.

Brødrene Smith Ingeniør & Entreprenørforretning hadde vært under avvikling. I forbindelse med dette hadde min advokat benyttet uttrykket «teknisk konkurs» om vårt selskap. Øyvind Velten, eller hans bakmenn, tok tak i dette og hevdet at jeg var personlig konkurs og brukte følgende overskrift på sine skriverier: «Urettferdighet, spekulasjoner, konkurs, løgn, baktalelse og svik.»

Brevet hadde ikke større effekt på vennene enn vann på en gås. Derimot ble dette angrepet en katalysator som satte fart i den prosessen som lenge hadde vært under utvikling. På onsdagsmøtet den 15. januar tok Sigurd Bratlie et oppgjør, ikke bare med Øyvind Velten, men også med Olaf Bekkevold, i all offentlighet. En del mente at Sigurd Bratlie var blitt dement og at hans avgjørelser var styrt av andre. Sigurd Bratlie harselerte selv med dette at noen mente han var senil. På dette møtet framstod Sigurd Bratlie både som høyst oppegående og som en klartenkt og sterk leder i en alder av 87 år. Han «feide» Velten ned fra musikkplattformen, og henvendte seg direkte til Olaf Bekkevold. Han ba Bekkevold gjenfortelle for hele forsamlingen sine «gamle profetier» om Kåre, og konkluderte selv med at det hele hadde sin rot i avind.

På onsdagsmøtet den 5. februar holdt Olaf Bekkevold sin avskjedstale. Han forlot ikke menigheten, men han ville holde egne møter. På vei ned fra talerstolen kommenterte Sigurd Bratlie fra sin plass i salen: «Ja, det går nok verre med deg, broder.»

Olaf Bekkevold ville altså drive egen forsamling, og samtidig være i menigheten. Dette var på sett og vis problematisk å forholde seg til. Menigheten representerte store ressurser som Olaf Bekkevold umulig kunne klare seg uten. Menigheten skulle nå være Olaf Bekkevolds private fiskevann, mens han samlet sine i en egen forsamling. Sigurd Bratlie bestemte seg da for å gjennomføre noe som er meget sjeldent i menighetssammenheng, nemlig offisielt å utstøte Olaf Bekkevold. Dette skjedde i et brev til ham den 7. februar 1992.

Det viste seg straks at Olaf Bekkevold ikke klarte å samle de ulike motiv, ulike bibelforståelser, ulike interesser og ulike personer til noen ny flokk. En hel del var loviske, men mange var lovløse og var enige med Ole Kristiansen, og ville be seg fritatt fra alt som minnet om formaning i lovisk retning. Atter andre benyttet anledningen til å stikke fra alt for å drive med det de aller mest hadde lyst til. Å forene disse var en umulig oppgave for Olaf Bekkevold. Han ble harselert med av sine egne, og han fikk svært mye motgang, men det kom likevel som et sjokk for oss da han i mars 1994 ble rammet av et meget alvorlig hjerneslag som har satt ham utenfor til denne dag.

Jeg følte på sett og vis at jeg var medansvarlig for at disse menneskene hadde forlatt menigheten. Jeg tok dette opp med Sigurd Bratlie og jeg beklaget at jeg hadde vært skyld i at mange hadde forlatt oss, også av Bratlies egen slekt. Jeg husker så godt Bratlies reaksjon på dette: «Det må du overhode ikke tenke på. De folka der ville noe annet enn oss. De ville ikke være disipler, og vi skal være glad de forsvant.»

Konklusjonen til Sigurd Bratlie var at Olaf Bekkevolds bane var hans avind overfor meg. Jeg for min del hadde merket dette nesten helt siden jeg i 1978 flyttet tilbake til Oslo, og jeg tror også at avind dessverre var den egentlige årsaken til Olaf Bekkevolds fall. Det som utspant seg i Oslo mellom 1988 og 1992 har blitt tolket av mine motstandere som en bevisst strategi fra min side for å få Olaf Bekkevold satt ut av spill. Jeg hadde aldri slike tanker og var totalt uinteressert i noen konkurranse med Olaf Bekkevold. Derimot var det som skjedde i denne perioden med på å bringe fram det som egentlig var problemet for Bekkevold.

Menigheten opplevde at to retninger innen evangelieforståelsen ble satt på plass og korrigert av Sigurd Bratlie. Det ble samtidig klart for hele menigheten at Olaf Bekkevold var enig med begge retningene og ute av stand til å erkjenne at disse gjensidig utelukket hverandre. Olaf Bekkevold hadde vært Sigurd Bratlies nære medarbeider, og det som utspant seg i forhold til saksbehandlingen framsto for oss andre som at Olaf Bekkevold falt Sigurd Bratlie i ryggen. I samarbeidet med Sigurd Bratlie opplevde jeg at det aldri var noe problem at man var uenig med ham, men han aksepterte aldri at man søkte sitt eget eller hadde en annen agenda. Sigurd Bratlie forlangte ganske enkelt av sine medarbeidere at de søkte å fremme det som var til det beste for menneskene og for menigheten. Det er åpenbart at Olaf Bekkevolds engasjement i saksbehandlingen i forhold til sakene med Leif Olstad og Ole Kristiansen medførte at han kom mer og mer på avstand fra Sigurd Bratlie. Løpet var kjørt da det ble åpenbart for Sigurd Bratlie at Olaf Bekkevold hadde et vondt øye til meg.

Sigurd Bratlie begynte i det samme tidsrommet i større utstrekning å bruke meg i sitt arbeid i menigheten. Han ba for eksempel meg om å reise til Nederland sammen med David Nielsen. Han ba meg også å prøve å finne en løsning i Drøbak, men mitt engasjement var ikke farget av at jeg hadde et «konkurranseforhold» til Olaf Bekkevold. Jeg ønsket å fremme det som kunne tjene til det beste for enkeltmenneskene og for menigheten som helhet. Derimot var nok mitt engasjement desto mer irriterende for de som selv ønsket denne tjenesten – eller i alle fall ikke ønsket at jeg skulle ha den. I denne kategori kommer Erling Ekholt, som både muntlig og skriftlig uttrykte sin bekymring i forbindelse med at Sigurd Bratlie benyttet meg i ulike sammenhenger.

Min redegjørelse her i boken av perioden 1988 til 1992 er på ingen måte uttømmende og fullstendig i forhold til Sigurd Bratlies saksbehandling av det som skjedde. Det har ikke vært poenget med framstillingen, men jeg skriver til lærdom for oss alle, slik at man kan unngå å gjøre de samme feil i framtiden. Sigurd Bratlie fikk rett: Det som skjedde ble et eksempel for de kommende generasjoner.