Aksel J. Smith

Denne svært avholdte bror var fremragende som hyrde og profet. Han fikk fram menneskeansiktet i guddommen slik vi leser om det i Esek.1:5-10: «Midt i ilden viste det seg noe som lignet fire livsvesener. De så slik ut: De hadde et menneskes skikkelse, og hvert av dem hadde fire ansikter og hvert av dem fire vinger. Deres ben var rette, og føttene var som kloven på en kalv, de blinket som skinnende kobber. De hadde menneskehender under vingene på alle fire sider, og alle fire hadde ansikter og vinger. Deres vinger rørte ved hverandre. De vendte seg ikke når de gikk. Hvert av dem gikk rett fram. Ansiktene så slik ut: Alle hadde et menneskeansikt. Alle fire hadde et løveansikt på høyre side, og på venstre side hadde alle fire et okseansikt. Alle fire hadde også et ørneansikt.»

Når det gjelder menighetens utvikling, har Aksel J. Smith på mange måter vist vei og hatt et guddommelig syn. Han vokste opp med sin far og fikk ved det på mange måter et intuitivt kompass for hvordan veien burde legges for menigheten. Han fikk innsikt ved å se sin fars visdom i forskjellige ting og ved selv å gå inn i det samme disippelliv. Hans far sa om ham mens han enda var ung, at han var kalt til å være hyrde og profet. Det siste året han levde fikk han ordnet med at Aksel J. Smith skulle bli redaktør for Skjulte Skatter. Denne gjerning utførte han med stor iver i femogfemti år. Han har også tatt vare på menighetens historie ved referatene fra stevnene gjennom alle disse årene.

Ren fra avind og ved å høyakte de Gud hadde satt i menigheten, skjønte han hvor veien gikk til de gode gressganger. Hvorfor skal man jage fårene opp i steinura når det går en god sti nede i dalen? Det kan synes djervt og modig å drive flokken til ekstreme gjerninger, men det er ikke visdommen som virker slik. Selv om enkelte satte noen ting veldig på spissen, våket han over bladet slik at bare det som var til oppbyggelse kom på trykk. Han hadde visdommens ånd i sitt hjerte fra ungdommen av. Visdommen går midt på rettens vei. Han var ingen radikalist på høyre eller venstre side, men var en veiviser i det gode. Ved de gode ord han talte i visdoms saktmodighet, fant mange veien til livet og det gode. Han har på mange måter anskueliggjort menneskeansiktet i guddommen. Han var en ener i å besøke slike som bodde noe avsides. Han både besøkte dem og skrev brev med dem, og han tok vare på kontakten med enkeltindividene. Han har dessuten skrevet noen av de mest innholdsrike sangene i vår sangbok. Han forstod ved sin tjeneste å jage håpløshetens natt bort fra menneskene, og de fikk oppleve Gud ved hans tjeneste.

Hvis det skulle ha blitt problemer mellom de ledende brødre den gangen, tror jeg menigheten i Norge hadde fulgt Aksel J. Smith. En slik situasjon oppstod jo aldri, men Aksel J. Smith var en mester i å finne veien, slik at den enkelte fant trygghet og i glede kunne gå fram på livets vei.

Vi har også hatt radikalister iblant oss som ville jage folk opp i fjellskrentene hvor de kunne slå seg i hjel. Den gode hyrde finner veien der fårene lykkelig følger etter. Ved å benytte en litt lengre sti ser det ikke på langt nær så farlig ut, og man når likevel samme mål. Slik var han også i sin forkynnelse. Menigheten har følt at det var en hyrde og profets hjerte som de trygt kunne følge. Det vitnesbyrd la Gud ned i deres hjerter som hørte ham.

Han har også reddet menigheten fra uendelig lange møter da Elias Aslaksen lett glemte klokka. Under et møte på et av våre stevner gikk Elias Aslaksen ut på do. Da han kom inn igjen, ville han gjerne fortsette møtet i to timer til. Da sa Aksel J. Smith til ham: «Tenk på alle de venner som også hadde ønsket å gjøre det du selv akkurat har gjort. Vi bør avslutte møtet nå.» Da bøyde Aslaksen seg straks. Johan O. Smith sa før han døde til Aksel at han var nødt til å hjelpe Aslaksen med klokka. Aslaksen bøyde seg alltid i stor ydmykhet for det Aksel J. Smith sa.

Når vi ser menighetens utvikling i dag, ser vi på mange måter at menigheten også har gått fram nettopp der Aksel J. Smith ønsket at den skulle utvikle seg.

Brunstad

Noe av det siste som berettes om Johan O. Smith før han døde, var at han hadde en drøm. Da han våknet om morgenen, sa han: «I natt har jeg hatt en ordentlig drøm. Jeg stod på perrongen i Hokksund med to store kofferter. Jeg slepte og dro dem med meg for å få dem med ned til Vestfold.»

Når vi tenker på et stevnested, var det nettopp Hokksund som satt veldig fast i brødrenes bevissthet. Hokksund var et godt jernbaneknutepunkt for Norge, og man tenkte ikke lenger enn på virksomheten i Norge den gangen. Pinehas Nilsen gjorde likevel Aksel J. Smith oppmerksom på en annonse i Aftenposten der gården Brunstad ble annonsert for salg. Aksel J. Smith dro ut til Brunstad for å se på stedet. Selv om det var dyp snø, kjente han den profetiske begeistring våkne i sitt hjerte. Han så for seg hvordan vennene ville få en herlig plass ved dette gårdsbruket som lå helt ned mot fjorden, og forstod at det var Brunstad Gud ville gi oss. Broder Bratlie var i Tyskland akkurat da, og Aksel J. Smith sendte ekspressbrev til Bratlie angående kjøp av Brunstad. «Det er ikke Hokksund, men Brunstad i Vestfold vi skal ha,» skrev han i en slik profetisk begeistring at Bratlie øyeblikkelig ringte hjem og sa: «Aksel J. Smith har rett – det er Brunstad vi skal ha!» Aslaksen var enig.

Brødrene hadde egentlig allerede underskrevet kjøpekontrakten for eiendommen i Hokksund. Aslaksen mente de måtte ned og snakke med selgeren. Det var brødre som kjempet for stedet og prøvde å påvirke i den retningen. Da de kom til Hokksund, kom selgeren i mot dem. «Jeg angrer på at jeg har inngått salgskontrakt med dere. Jeg har solgt det for billig.» Han ville vi skulle kjøpe eiendommen for mer penger.

«Det er helt greit! Du er løst fra kontrakten. Nå skal vi kjøpe et helt annet sted. Ha det godt,» sa Aksel J. Smith. Aslaksen slo seg sammen med Smith og Bratlie, og dermed var løpet kjørt.

At Gud ville gi oss Brunstad ser vi jo tydelig i dag. Det ligger flyplass like i nærheten og det viser seg å være et av de beste stedene for vennene i hele Norge. Gud har også etter hvert åpnet for oss slik at vi har fått kjøpt mer land. I dag er Brunstad dobbelt så stort som det området vi kjøpte i 1956.

Etter krigen måtte man ha løyve og spørre staten ved departementet for å få bygge opp et lokale, da det var lite materialer i landet. En gang vi var i beita og trengte å bygge ut, sa forvalteren i Tønsberg: «Nå går det ikke mer Smith, nå kan dere ikke få bygge ut mer.»

«Er det ikke andre vi kan høre med?» spurte Smith.

«Du kan selvfølgelig forsøke å få departementet til å overprøve saken,» sa forvalteren, «men det nytter jo ikke.»

Smith dro til Oslo og fikk et møte i departementet.

«Hva er det dere gjør der – har det noe med skoler å gjøre?» spurte departementsråden.

«Ja, selvfølgelig har det med skole å gjøre – det er bibelundervisning på høyeste plan,» svarte Smith.

«Ja, da er det i orden,» sa departementsråden og stemplet papirene.

Aksel J. Smith dro smilende tilbake til statsforvalteren i Tønsberg.

«Nå er alt i orden,» sa Smith, «jeg har fått saken godkjent i departementet.»

«Hva er det du sier, det er jo helt umulig! Fikk du det som skole?»

«Ja, det er jo undervisning på høyeste plan vi driver med,» sa Smith.

«Ja, ja, du får vel få stempel av meg også da. Kjært barn har mange navn!»

En djerv og modig mann

Under krigen var det lite bladpapir, og derfor ble alle provinsblad inndratt og kun hovedblad og aviser fikk fortsette. Aksel J. Smith fikk det for seg at Skjulte Skatter skulle fortsette – det kom til ham i en drøm. Han dro da til departementet i Oslo og snakket med dem om det ikke var mulig å fortsette å utgi bladet.

«Nei, alle provinsblad må innstilles nå,» var svaret han fikk.

«Skjulte Skatter er ikke et provinsblad,» sa Smith.

«Er Skjulte Skatter et hovedblad for deres virksomhet?» spurte departementsråden.

«Ja, i aller høyeste grad – det er et hovedblad for hele landet og for hele vår virksomhet,» svarte Smith.

«Har dere papir selv da?» spurte departementsråden.

«Ja, vi har papir for mange år,» svarte Smith.

«Ja, når det er slik, så får det gå da,» sa departementsråden.

Aksel J. Smith var en troens mann som stred troens gode strid for at vennene skulle ha det godt. En gang før vi hadde kjøpt Brunstad, gikk han og så utover eiendommen. «Her er stedet for vennene», tenkte han. «Vi må gjøre det godt for vennene.» En annen gang han omtalte vennene, sa han til meg: «Etter kjødet er de det dårligste, men etter ånden er de det ypperste av Guds skaperverk. Husk på det, Kåre!» Det fikk meg til å se vennene veldig store. Selv den ringeste satte han veldig høyt. Vi merket aldri i hans tjeneste at han søkte sitt eget, noe han lett kunne gjort i egenskap av å være sønn av Johan O. Smith. Han tjente i ydmykhet og godhet og var derfor veldig elsket av vennene.

Han var en utmerket mann for sin hustru og en veldig god far, og hans barn har også fått noe av det milde og gode i seg. En veldig takknemlighet og godhet for menigheten preger også de av barna som i dag ikke regner seg som med blant oss.

Han var intet vanemenneske. Var det godt sommervær, avlyste han møtet og dro heller på Borrestranda utenfor Horten med hele menigheten. «Her i Horten tar de pensum så fort, så vi tar ferie fra mai og begynner ikke igjen før utpå høsten, men i Oslo må dere ha møte selv under Brunstadstevnet,» kunne han si. En annen gang sa han: «Da bukkene og fårene ble jaget innover Oslofjorden, var fårene så slitne at de stoppet opp her i Horten, mens bukkene jaget videre innover mot Oslo.» Selv mente han nok det hele bare lunt og humoristisk, men mon det ikke var noe profetisk over det allikevel.

Når vi tenker på det å være hyrde og profet i menigheten, er det veldig vanskelig ikke å tenke på broder Aksel J. Smith. Han var på mange måter bindemiddelet mellom de ansvarlige brødre. Det var så lett å ta i mot råd og ord fra ham. Hans fylde av godhet gjorde det så lett å få inngang i hjertene. Derfor ble han også så mange mennesker til hjelp. Aksel J. Smith og Elihu Pedersen var til stor velsignelse som evangelister rundt om i Norges land. De talte og sang evangeliets herlige sannheter inn i menneskehjertene.

«Det kunne vært litt moro for meg å få gjort litt mer i menigheten av det Gud har virket i meg, men det kan jo du gjøre, Kåre», sa han til meg en gang.