Motstanden mot menigheten

Retten til å tenke annerledes, retten til ytringsfrihet og religionsfrihet er nedfelt i vår grunnlov, en grunnlov som vi med rette er stolte av. Likevel er disse grunnleggende rettigheter stadig blitt tråkket på. Ikke minst det lutheranske presteskapet i Norge har gjort sine grove overgrep her.

Hans Nielsen Hauge (1771-1824) var en velkjent skikkelse i vårt land. Hans virke og ferd rundt om i Norge var til stor velsignelse for landet. Han var gudfryktig og arbeidsom, og mante menneskene til et enkelt liv i lydighet mot Guds ord. Mange mennesker ble omvendt og fikk håp og tro i sitt liv. Man skulle tro at datidens religiøse ledere ville være takknemlige for en slik virksomhet. Vi vet alle hva som skjedde. Hans Nielsen Hauge møtte stor motstand både fra prest og fut, ble satt i arrest og fikk sin helse knekket på Akershus festning. Historien bør være kjent for de fleste.

At den norske kirke i ettertid har antatt Hans Nielsen Hauge som en reformator og fornyer av kristenlivet i Norge, er nok heller ikke ukjent. Det hele minner om en parodi som også Jesus selv tok et kraftig oppgjør med da han i sin tid refset datidens åndelige autoriteter:

«Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som bygger profetenes gravsteder og pryder minnesmerkene over de rettferdige, og sier: Hadde vi levd i våre fedres dager, så hadde vi ikke vært medskyldige med dem i profetenes blod! Slik vitner dere om dere selv at dere er barn av dem som slo profetene i hjel. Så fyll da opp deres fedres mål! Slanger! Ormeyngel! Hvordan skal dere unnfly dommen til helvete? Derfor, se, jeg sender til dere profeter og vismenn og skriftlærde. Noen av dem skal dere drepe og korsfeste, andre skal dere hudstryke i synagogene deres og forfølge fra by til by. Slik skal det komme over dere, alt det rettferdige blod som er blitt utøst på jorden, fra den rettferdige Abels blod like til blodet av Sakarias, Barakias’ sønn, han som dere slo i hjel mellom templet og alteret. Sannelig sier jeg dere: Alt dette skal komme over denne slekt!» .

For over hundre år siden kjente også Johan O. Smith en trang i sitt hjerte til en helhjertet omvendelse. Som tjuesyv år gammel marineoffiser fra Horten kjente han på tomheten i det livet han da levde. Der, ombord på marinens fartøy bøyde han sitt hjerte for Gud. Fra den dagen startet et helt nytt liv, som sakte men sikkert førte til framveksten av det som i dag er en livskraftig menighet både i vårt land og i store deler av verden. Den forståelsen som han tidlig fikk har siden blitt bevart som en grunnsten i menighetens forkynnelse, nemlig at Guds ord skulle leves og gjøres, akkurat slik Jesus selv lærte.

«Derfor – hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann som bygde huset sitt på fjellgrunn. Og regnet skylte ned, og flommen kom, og vindene blåste og kastet seg mot dette huset. Men det falt ikke, for det var grunnlagt på fjell. Men den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem, han blir lik en uforstandig mann, som bygde huset sitt på sand. Og regnet skylte ned og flommen kom, og vindene blåste og kastet seg mot dette huset. Og det falt, og fallet var stort.» .

Denne hans gudsfrykt vakte besvær for datidens religiøse ledere. Nærmest over alt ble det motstand. Johan O. Smith var tro mot Guds ord, og det gav ham en kraft og myndighet som langt overgikk de andre ledere i hans samtid. Misunnelsen og forargelsen vokste, og snart var de forhatte «Smithevenner» i ondt rykte rundt om i landet. Ansette teologer skrev bøker om oss uten noen gang å ha forsøkt å sette seg inn i hva vi stod for. Istedenfor å være en støtte av sannheten, var de med på å spre løgn og usannheter. I over hundre år har de forfulgt oss og baktalt oss. Hvorfor?

Historisk sett trenger vi ikke å forsvare oss. Det er i dag klart for de aller fleste at vi har rett og de har tatt feil. Johan O. Smiths forkynnelse og gudsfrykt har sakte men sikkert utviklet seg til et verdensomspennende nettverk av troende mennesker som elsker sin Gud og sine medmennesker. At mennesker som vil leve et gudfryktig liv skal bli trakassert av dem som selv mener seg å forvalte Kristi liv og lære, er høyst forunderlig. Grunnen er selvfølgelig at Den Norske Kirkes ledere har så liten åndelig kraft at de har veket langt bort fra den oppgave de skulle forvalte ved å holde budet rent og ulastelig. Istedenfor å stå fast som et lys i tidens mørke, har den stadig bøyd unna og gitt etter for det verdslige presset. Den kristendom de forfekter er helt verdslig og har mistet all sin troverdighet.

Kirkens prester har ved flere anledninger nektet å begrave våre venner i vigslet jord. Gudfryktige mennesker, ja, til og med barn, er blitt vist bort fra «Herrens hus» og har måttet stå ute i regn og uvær på grunn av prestens holdninger. Dette er en kirke vi har betalt kirkeskatt til i alle år! Så selvsentrerte og oppblåste er dens ledere at selv den katolske kirke betraktes som en sekt. Det er vel bare den norske statskirke vår Herre har antatt seg? Jo, jeg takker! Kirkens trosbekjennelse er i virkeligheten en vantrosbekjennelse der syndenes forlatelse er blitt til syndenes tillatelse! Så langt bort har man kommet fra Guds ord at skriften med rette kaller slik «kristendom» for Antikrist – den åndsretning som står Kristi menighet og alt sant gudsliv imot.

«Jesus sa til dem: Var Gud deres far, da hadde dere elsket meg. For jeg kommer fra Gud og er utgått fra ham. For jeg er heller ikke kommet av meg selv, men han har utsendt meg. Hvorfor skjønner dere ikke det jeg taler? Fordi dere ikke tåler å høre mitt ord! Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre etter deres fars lyster. Han var en drapsmann fra begynnelsen og står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.» .

Det underlige er at når menneskene kommer nærmere innpå oss, sier de ofte: «Er det slik dere er?» De er overrasket. Deres mange fordommer stemmer ikke. De har tidligere hørt på løgn! Hvem har fortalt dem disse løgner? I all hovedsak kommer løgnene fra de såkalte religiøse skikkelser og ledere!