Elias Aslaksen

Ved Aslaksen hørte vennene først og fremst driverens røst. Han var en helhjertet, brennende og ivrig mann. Han søkte sannheten og sannhetens kjerne på hvert eneste punkt som skriftene opplyser om. Denne iver og hans utrettelige iver for sannheten, gjorde at han drev menigheten inn mot Ånd, vann og blod og til likedannelse med Kristus. Det er ikke tvil om at han førte mange til et rettferdig liv. Hans navn vil etter Skriftens ord lyse evig og alltid. «Da skal de forstandige skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evig og alltid.» Dan.12:3.

Han var ualminnelig ydmyk og gikk dypt ned for å fullføre det hans Herre og Mester ville gjøre i hans liv, og for å fullføre den gjerning Gud hadde gitt ham. Han var på mange måter en briljant mann og en ener som kunne ha kommet langt i denne verden. Allerede som ung kadett så marinen et admiralsemne i ham. En kollega sa om ham at han var liten av vekst og et hode mindre enn de fleste, men i nesten alle disipliner raget han et hode høyere enn dem. Allerede som ung mann i marinen var han veldig tjenestevillig og fikk ord på seg for å være den personifiserte hjelpsomhet.

Mellom Johan O. Smith og Elias Aslaksen oppstod det et uendelig godt samfunn. De elsket hverandre, og ved samarbeidet i menigheten gjennom mange år var de tett sammenføyet. Det var en kjærlighet som varte livet ut. Det var også et blinkende sverd mellom dem, men det ble aldri noen brist i kjærligheten.

Elias Aslaksen var en Ordets tjener av første klasse. Han tok mange eksempler fra ytre ting for å belyse det indre. For mange kunne han nok virke lovisk i sin forkynnelse, noe han slett ikke var. Jeg tror broder Elias Aslaksen er en av de mest misforståtte personer vi har hatt iblant oss. Mange tok etter bokstaven i hans forkynnelse. De innrettet seg etter hans syn og ønsker i det ytre. De hadde ikke nok kjærlighet til sannheten til å forstå at han tok eksempler for å utdype og klargjøre det som Ordet ville føre oss inn i når det gjaldt det indre liv. Aslaksen talte for eksempel om forfengelighet og brukte ulike eksempler. Mange fulgte ham ikke på de sanne, indre veier. De ble bundet opp i en ytre form, uten å skjønne å gå de indre veier og komme til et skjult liv med Kristus i Gud. Mange kom nok inn i en lovisk livsførsel ved at de ikke var fri i sin ånd til å tjene Gud slik han virket i deres hjerter.

Jeg spurte broder Aslaksen på hans siste reise til Finland hvorfor han talte slik. «Det gjør jo at mange blir loviske og ikke får del i evangeliet,» sa jeg. Da svarte han: «Jeg har da aldri ment at andre må ta og gjøre det akkurat slik som meg. Det ville jo være forferdelig, det ville jo være å herske over sjelene!»

«Ja, men når du har så stor tillit og i dine taler bruker så mange eksempler i det ytre, så gjør de som du sier og følger deg i det ytre», sa jeg.

Da så han på meg med bedrøvede øyne og sa: «Ja, når de er så dumme, så får de ha det så godt.»

Når jeg hørte Elias Aslaksen tale, forstod jeg rent intuitivt at det var en veldig herlighet ved alt det han sa og gjorde. Derfor var han for meg en livets kilde som jeg drakk begjærlig av. Han talte troen inn i mitt hjerte. Jeg ble rett og slett født på ny under en av hans taler, og jeg fikk en kraft inn i mitt liv som siden alltid har vært til stede. Det har blant annet gjort det slik for meg at tanken på å bli motløs har vært langt borte fra meg selv under de største prøvelser. Tvert i mot har jeg kjent en livskraft som har virket i mitt indre alle mine dager, og som har ført meg til uendelig lykke og glede. Jeg fryder meg over å ha hatt en slik forkynner og ser ham som en av de aller største menn menigheten har fostret. Jeg gleder meg usigelig til å se ham igjen og være sammen med ham i evigheten.