Aksel Smith

Aksel Smith var også en av hovedstøttene i menigheten i den første tiden. Han døde i 1919, bare 38 år gammel. Aksel Smith var den første som kom med forslag om at et blad burde utgis. Han sa nemlig: «Det går ikke an at alle disse herlige sannheter som vi sitter og taler om med hverandre, skal brenne inne. Vi må få gitt ut et blad som kan bringe Guds lys videre fram.» Aksel Smith ble så medredaktør av Skjulte Skatter fra bladets start i januar 1912 like til januar 1919, da Gud tok ham hjem til seg etter vel utført tjeneste.

Han var usedvanlig mild og god og gjorde mange velgjerninger mot menneskene. Som tannlege var han bemidlet og var den finansielle støtte for bladet Skjulte Skatter, da bladet på ingen måte selv kunne bære seg i begynnelsen. Også på mange andre måter var han svært godgjørende og gavmild. Mange år etter hans tidlige død var det mange som kunne fortelle om hans raushet. Flere sa om ham at han gav bort mer enn han tjente.

Han var en veldig hyrde ved sin godhet. Ved sitt virke i Drøbak vant han seks søstre som ble menighetens begynnelse i Drøbak. Først et halvt år etter hans død kom Thorolf Eriksen og Otto Baltzersen med i menigheten der.

Aksel Smith døde i triumf og seier. Johan O. Smith skriver følgende i Skjulte Skatter om hans bortgang: «Vennene stod om formiddagen den 16. rundt omkring hans seng. Hans øyne var halvt tillukket og halvt brustne av den ustanselige søvnløshet, ansiktstrekkene markerte og røsten svak. I denne trykkende sorg ber han en søster spille på pianoet, «Trindt omkring Jerusalem er der høie bjerge». En uomvendt kvinne ligger i dette øyeblikk på kne ved hans leie og søker frelse i Jesus Kristus, og vennene gråt. Så peker han på en ad gangen og gir dem alle en kjærlig og treffende formaning, så vi var alle slått av forundring over, hvor inngående han kjente hver enkelt, og hvor klare hans tanker var så langt inne i døden. Da hans hustru spurte ham: Hva vil du jeg heretter skal gjøre? sa han: Ta korset opp. En søster spurte: Hvorledes skal jeg best kunne takke Dem for hva De har vært for meg? Han svarte: Ved å gjøre godt over alt hvor det trenges.

Til en sa han: Vik aldri fra Herrens tempel. Til en annen: Bed bestandig. Til en tredje: Den som er tro i det minste er også tro i det store, vokt lammene. Endog smågutter og småpiker ble ført hen til hans leie. Han hadde et formanings- og trøstens ord til dem alle, og de gikk alltid gråtende fra ham.

Ved middagstider samme dag kom doktoren. Vi stod atter en hel flokk om ham. Aksel spurte: «Hvor lenge kan dette vare – et par timer?» Legen sa at det var lite håp, men tiden kunne han ikke bestemme. Aksel pekte da på sitt bryst og sa: «Her inne har jeg et evig liv. Jeg tror på Jesus Kristus.» Så bad han en søster spille: «Lik bekker i sydlandet hjemad det går». Doktoren gråt sammen med oss alle. «Jesus er her og englene trindt omkring meg,» sa Aksel. Når jeg spurte ham om han hadde noe å meddele vennene gjennom Skjulte Skatter, sa han: «Ja, ta i mot lærdommene som hører til gudsfrykt, de holder.» «Skal jeg hilse vennene i bladet?» «Ja.»

Han var den mann Gud brukte for å dra fram visdommen hos sin bror Johan O. Smith slik at den kom ut og vi fikk del i den ved brevene og bøkene han skrev og artiklene til Skjulte Skatter. Aksel Smith etterlater seg en hel del bøker og traktater om det indre liv og utviklingen i det livet som har vært til oppbyggelse og styrkelse for mange mennesker.

Frisørsalongen i Drøbak

Min far, Helge Smith, begynte verksted i Drøbak i 1946. Byen var liten og alle kjente hverandre. Det ble derfor raskt lagt merke til at det var kommet nye mennesker til byen. Far har mange ganger fortalt om den gangen han kom til frisørsalongen til en aldrende mann ved navn Jacobsen. Jeg lar min far fortelle om opplevelsen:

Første gang jeg gikk til Jacobsen for å klippe meg, spurte han meg:

«Hvor er du fra – jeg skjønner du ikke er fra Drøbak.»

«Nei, jeg er ikke fra Drøbak, jeg kommer fra Horten,» svarte jeg.

«Kan jeg spørre hva du heter?» spurte Jacobsen.

«Jeg heter Helge Smith.»

«Du skulle ikke være i slekt med Aksel Smith vel?» spurte han.

«Jo, Aksel Smith var onkelen min,» sa jeg.

«Da skal jeg fortelle deg noe underlig,» sa Jacobsen. «Jeg tror vanligvis ikke på overnaturlige ting, men nå skal jeg fortelle deg noe overnaturlig. Jeg har snakket med mange om dette, men det er ingen som kan gi meg en forklaring.»

«Hva gjelder det da, alt det underlige og overnaturlige du har opplevd?» spurte jeg.

«Jo, den gang Aksel Smith bodde her i Drøbak, kom han hver gang han hadde behov for det til meg for å klippe seg i alle disse årene. Det underlige er at hver gang han kom inn i frisørsalongen, behøvde jeg aldri å snu meg for å se at det var han som kom. Det merket jeg. Jeg ble også så glad hver gang han kom, som om jeg hadde vunnet det største lodd i lotteriet. Hadde det skjedd bare én gang, var det jo ikke noe å snakke om, men det skjedde hver eneste gang han kom. Jeg har aldri opplevd noe overnaturlig, men dette var overnaturlig. Kan du forklare meg det?»

«Har du hørt om profeten Daniel?» spurte jeg.

«Ja, jeg har hørt om Daniel, men jeg er ikke noe bibelkyndig,» sa Jacobsen.

«På grunn av sin gudsfrykt fikk Daniel en høy ånd. Selv om kong Darius først ble lurt av riksrådene og satrapene til å sette opp en skrivelse med forbud mot å be til noe annet menneske enn kongen, så fant han ut at alt det Daniel sa stemte og var riktig. Det var på grunn av den høye ånd og hans gudsfrykt at det var slik. Slik var det også med onkel Aksel. Det var en høy ånd i ham. Når Aksel kom inn, ble hele rommet fylt av en ånd som bekjente hvilken mann han var – på grunn av hans gudsfrykt kjente du hvem som kom inn uten å måtte se,» sa jeg til ham.

«Du er den eneste som har kunnet forklare meg det, og slik tror jeg også at det var,» sa Jacobsen. «Hele Drøbak visste at det var en dypt religiøs mann, så den sammenligningen du snakket om fra Bibelen kan nok stemme.»

Frisørsalongen i Rosenkrantzgata i Oslo

I 1947 skulle min far en dag inn og hente penger for noen varer han hadde levert til en kunde i Oslo. Han stakk innom en barbersalong i Rosenkrantzgata for å klippe seg. Plutselig ble han vár en som snakket om tannlege Aksel Smith. Han ble naturligvis interessert og lyttet ekstra godt etter.

Det viste seg at det var en gammel fisker som fortalte om sitt fiske i året 1914.

«Det var elendig fiske det året, og fangsten og fortjenesten var svært dårlig. Midt under fisket fikk jeg en forferdelig tannverk. Det var så ille at jeg måtte avbryte fisket og dra inn til Drøbak. Der oppsøkte jeg en tannlege, en sterkt religiøs mann. Han ordnet med tanna mi og fikk trukket den ut og renset godt opp i såret. Tannlegen så samtidig over resten av tennene mine og sa til meg:

«De har noe på den andre siden også som kan utvikle seg til kraftig tannverk hvis vi ikke får ordnet opp i det. Jeg anbefaler at De kommer igjen i morgen.»

Jeg orket ikke tanken på å få det igjen og bestemte meg for å komme tilbake neste dag. Det var bare et spørsmål som gnagde meg, og det var hvordan jeg skulle betale for meg. Jeg hadde nemlig ikke penger. Neste dag dro jeg tilbake til tannlegen mens jeg tenkte på hvordan jeg skulle klare å betale alt det han ordnet med tennene mine. Jeg vet at han holdt på en hel time.

Da jeg skulle betale, spurte jeg: «Hvor mye koster dette da?»

«Det koster ingen ting, min gode mann,» svarte tannlegen.

«Det virket som han gjennomskuet meg og visste at det var så dårlig med meg. Har du noen gang vært hos en slik tannlege?» spurte den gamle fiskeren.

«Ikke nok med det, da jeg gikk over Drøbaks torg, tok jeg handa i lomma mi, og der lå det jammen 20 kroner som han hadde gitt meg.»

En bussjåfør som hadde vokst opp i Drøbak i den tiden Aksel bodde der, sa en gang til min far: «Du er i slekt med Aksel Smith. Det var en fin mann. Da jeg var en liten gutt kunne han si til meg: Er du glad i Jesus? Det må du være skal du få det godt her i verden.»

Han var veldig menneskekjær! De eldste barna til Johan O. Smith dro på ferie til Helga og Aksel Smith, og Aksel stelte godt for dem og snakket så godt med dem.