Johan O. Smith

Johan O. Smith og hans sønn Aksel J. Smith hadde begge et veldig mildt sinn. De ønsket på ingen måte å herske over menneskene, men ved godhet og sannhet arbeidet de utrettelig for å dra menneskene til sannheten, som er Jesus. Disse fine dyder – barmhjertighet, mildhet, kjærlighet og godhet – kom rikelig fram i deres liv. Johan O. Smith forsøkte å gjøre seg selv minst mulig synlig. Han grep ikke unødig inn, og ønsket på ingen måte å herske over noen. Han talte Guds ord og ønsket at hver enkelt skulle ledes og føres fram på Livets vei ved en personlig forbindelse med Gud.

Han sier: «La heller folkets vanære pryde ditt hode, enn dets ære, når kun din tjeneste for Gud dekker ditt hjerte ved den dype fred som kun en forbliven hos ham kan medføre.» På samme vis hadde også vår elskelige broder Paulus det. Han hadde trådt lysets stier så mange ganger at det hadde blitt som veier i Kristus Jesus. «Av denne grunn sendte jeg Timoteus til dere, han som er mitt kjære og trofaste barn i Herren. Han skal minne dere om mine veier i Kristus Jesus, slik jeg lærer overalt i hver eneste menighet.» 1.Kor.4:17. Jeg vil derfor inderlig formane menigheten til å følge i disse spor. Det er kongsveien inn i Guds rike.

Når man leser i Johan O. Smiths etterlatte brev, vil man se at han mange ganger kommer med kraftige personlige vitnesbyrd om hva Gud hadde gjort for ham og hvilken kraft han kjente i sitt indre. Han var sterkt grepet av Guds ord og elsket å være for seg selv og høre sin elskede brudgoms røst. De som ikke kjente ham, kunne jo ved det de leste lett tro at han var en svært spesiell og åndelig person med lite kontakt med andre mennesker. Intet er vel mer fjernt fra sannheten. Midt i det at han utvilsomt var en stor Guds mann, var han en svært enkel person for sine omgivelser. Av hele sitt hjerte arbeidet han med omsorg og godhet for å føre menneskene til Gud. Hans visdom var langt mer enn det både loven og Salomo kunne føre fram til. Langt forut for sin tid høyaktet han gudfryktige mennesker enten de var brødre eller søstre. I omgang med barn og ungdom hadde han en svært uhøytidlig væremåte. Han var glad for å være sammen med dem og kunne gjerne benytte anledningen til å fortelle dem interessante historier, lære dem å stupe og å gå på hendene. Selv om fysisk avstraffelse var svært utbredt i den tiden, forteller hans barn om en barndom hvor ris og fysisk avstraffelse aldri ble benyttet. Han var våken og tuktet med sine øyne, men gikk aldri fysisk løs på noen av barna. Han var en svært god familiefar som elsket sitt hjem og sine barn. De var så glade i ham at de ikke orket å gjøre ham sorg.

Det som var hovedsaken for Johan O. Smith var å gjøre alle folkeslag til disipler. «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» Matt.28:19-20.

I den religiøse verden betraktes evangeliet som en gave som ikke har med personlig lydighet å gjøre. Lydighet betraktes som lov og ikke som evangelium, men vi forstår at dersom de som har lengsel etter denne frelse virkelig skal få oppleve den, må de lære å holde alt det Jesus har befalt. De må føres til troens lydighet hvis de skal få oppleve evangeliet. Rom.1:5 var derfor et av de første bibelvers som ble levende for Johan O. Smith. «Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for hans navn».

Det var en ekte disippelvekkelse som startet da Johan O. Smith en mai-natt i 1900 ble fylt av Den Hellige Ånd. Fra den dag begynte Guds ord å bli levende i hans hjerte. Han ble raskt ført fram i Gud ved å adlyde det Den Hellige Ånd talte i hans hjerte. Han ble en Jesu disippel. Disippelskapet er på ingen måte vanlig religiøsitet. Er man en disippel, har man gitt seg til Gud helt og holdent. Da er det et kors over all æresyke, et kors over alt selvliv og forfengelighet! Gal.2:20 er alle sanne disiplers vitnesbyrd. «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg.»

En disippel er kalt til å få seier over all bevisst synd og vokse i helliggjørelse til manns modenhet i Kristus. «For at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde.» Ef.4:12-13. Dette er en fenomenal frelse!

Likesom Sirak skriver at de gamle Guds menn levde fredelig i sine hjem, levde også Johan O. Smith som en sann hyrde og veileder for sin hustru og sine barn, hvor de kjente en velgjørende understrøm av godhet og barmhjertighet. Han gledet seg ubeskrivelig med de andre når de fikk lys, og slo seg ofte på knærne og lo av glede ved de andres framgang i lyset. Slik er det også med Gud. «Herren er god i mot alle, og hans barmhjertighet er over alle hans gjerninger.» Salme 145:9.

Johan O. Smith var liten i seg selv og kunne derfor lett gå under menneskene og løfte dem. Selv de dypest falne i samfunnet kunne han lytte til og legge seg deres ord eller råd på hjertet. Denne ringhet så Gud til akkurat som han så til Marias ringhet, og på samme måte som det kom nåde over henne, kom det også nåde over Johan O. Smith. Maria skjønte at det måtte være hennes ringhet Gud hadde sett til. Det samme skjønte Johan O. Smith. Derfor holdt han seg der nede, slik at denne kraft og nåde kunne være bofast hos ham. «Jeg er kun en ifylt svamp, som må klemmes – ikke sant? Derfor blir jeg heller hjemme, for her har jeg min antenne!» skrev han i et dikt til Edwin Bekkevold da Aslaksen holdt store vekkelsesmøter i Oslo.

Johan O. Smith sa på sin 70 årsdag at han i all sin tjeneste hadde lagt vinn på å lede de enkelte personer i forbindelse med hodet, Kristus, og aldri samlet noen til sin egen person. Han tjente ikke slik at han selv ble stor. Noe av det største ved ham var nok at han ble bevart i ringhet om sin egen person og tjeneste like til det siste.

Johan O. Smith som far og hyrde

Ved sin tjeneste arbeidet han for å oppfylle ordet i Mal.4:6: «Han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.» Dette er en svært viktig sak – ikke minst at fedrenes hjerter vendes til barna, slik at når de kommer i ungdomsårene og viljene brytes, at far da har vunnet barnas hjerter. Uten denne hjerteforbindelse kan det bli svært vanskelig å hjelpe barnet.

«Ved hjertets opplyste øyne føler man og lider, for ikke engang det halve av det som sees kan rettes på så hjertet kunne leges,» skriver Johan O. Smith i boken om Efeserbrevet. Når vi har kjærlighet, ser vi alle at det kan være mye å rette på i en barneflokk og i en menighet, men få ser hen til Kristus i sin nød slik at de får del i den visdom som gjør at de kan avhjelpe nøden. Her trenger vi virkelig å søke Guds visdom av hele vårt hjerte. Den nød vi ser, må vi bære i våre hjerter for Guds åsyn slik at han kan gi oss ord og åpenbaringer for å avhjelpe den.

«Her i verden må man lukke sitt ene øye til,» sa Johan O. Smith ofte. Her kommer man i lidelser for Kristi legemes skyld og kan utfylle det som fortsatt er mangelfullt og ufullkomment. «Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere og utfyller i mitt kjød det som ennå fattes i Kristi trengsler, for hans legeme, som er menigheten.» Kol.1:24. Det er intet som fattes i frelsesverket, men da Jesus fór opp, overlot han til de hellige å bygge videre. Her kan man komme i lidelser for å utfylle det som fattes. Man må stå i lidelsen for seg selv og for folket, slik at man fortsettende kan forbli i kjærligheten i sin tjeneste for folket.

«For hvem er Gud foruten Herren? Og hvem er en klippe, uten vår Gud? Den Gud som omspenner meg med styrke og gjør min ferd ulastelig, han gir meg føtter som hindene og setter meg på mine høyder, han lærer opp mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen. Du gir meg din frelse til skjold, og din høyre hånd støtter meg. Din mildhet gjør meg stor. Du gjør rommet vidt for mine skritt under meg, mine ankler svikter ikke. Jeg skal forfølge mine fiender, og tar dem igjen. Jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem. Jeg knuser dem, så de ikke makter å reise seg. De faller under mine føtter. Du omspenner meg med styrke til krig. Du bøyer mine motstandere under meg. Du lar mine fiender vende meg ryggen, og jeg utrydder dem som hater meg.» Salme 18:32-41.

Disse ord om David passer også svært godt på Johan O. Smith. Hans hender var grundig opplært til krig. Verdens herrer i dette mørke er sterke, men de har bare makt i mørket. Med lysets våpen kan vi overvinne dem. Kampen gav Johan O. Smith en seier som er helt ukjent i den religiøse verden. Han kjempet og ble bevart i Ånden uten å bli tråkket ned. Uten slike brødre ville også menigheten blitt tråkket ned. Det var kamp om bord på båtene, og det var ikke lett å være underoffiser i den norske marinen. De måtte gjøre sine plikter nøyaktig, slik at ingen overordnet kunne sette fingeren på noe. Foruten dette hadde han all annen kamp mot religiøse og vantro mennesker. Tar man en slik kamp, kan man ikke bli stor i denne verden – man blir for brysom. Det er dog en veldig seier å nyte i legemet. Det er godt å oppleve hva en slik kamp gir. Vår ånd herdes i denne kamp. Der en før ville blitt redd, nedbøyd og mismodig, har man tro og kraft fra Gud.

«Ingen av de våpen som blir smidd mot deg, skal ha framgang, og hver tunge som går i rette med deg, skal du få domfelt. Dette er arven til Herrens tjenere, den rett de får av meg, sier Herren.» Es.54:17. Dette ord trodde Johan. O. Smith fullt og fast på. Det fikk han gang på gang oppleve, og han vil for alltid være et kraftig vitnesbyrd om at den som tror på ham, ikke skal bli til skamme. Rom.10:11.